Martin Luther:
Den store Galaterbrevkommentaren. (Utdrag.)
Dette er trolig en av de viktigste bøkene av Luther i reformasjonsarbeidet. Den "inneholder Luthers reformatoriske hovedtanker", skriver Credo forlags Luther-utvalg i den danske utgaven i 1981. -
Derfor er det stor grunn til å ta den fram i hver generasjon. Dessverre blir dette bare en smakebit, men den danske utgaven anbefales. Hele den svenske utgaven finnes på nettet: http://www.logosmappen.et/uppbyggelse/luther/sgal/index.html. Her er noen utdrag av kap. 1 og kap. 2.
Ved NDH. Luthers forelesninger fra høsten 1531.
(Vesentlig etter en dansk oversettelse av Walchs utgave. Nummer og overskrift til avsnittene er etter den danske oversettelsen.)
Luthers korte fortale.
Jeg har nå igjen i Herrens navn begynt å lese og utlegge Paulus’ brev til Galaterne. Det gjør jeg ikke for å bringe fram noe nytt og ukjent, ettersom ved Guds nåde alle Paulus’ skrifter er vel kjent for dere og alminnelig. Men jeg gjør det for å, som jeg alltid pleier å minne om, for den aller største fare er oss nær, nemlig at djevelen igjen vil ta troens rene lære fra oss, og på nytt forblinde og plage oss med læren om gjerninger og påfunn av mennesker.
Derfor er det nyttig og nødvendig at denne lære om troen alltid blir lest og hørt offentlig. Om vi stadig leser og lærer den, vil likevel djevelen, vår fiende, gå omkring og søke hver den han kan oppsluke. 1. Pet. 5, 8. han er ikke ennå død.
Vårt kjød lever også, og på alle kanter er det alle slags anfektelser som trykker oss. Derfor kan vi aldri nok, og aldri for mye, drive på med denne lære og innprente den i folket.
For dersom denne lære går til grunne og ligger under, så går også sannhetens erkjennelse til grunne. Men når den stadig er framme, står det også vel til med alle andre ting, enten det er religion, gudstjeneste, Guds ære og hvordan man skal forstå alle ting. For at vi nå ikke skal gå helt ledige og ikke gjøre noe, vil vi straks begynne der vi sluttet. I Siraks bok 18, 7 står det skrevet: ”Den som tror seg ferdig med dem (Herrens underverk), står bare ved begynnelsen; om han stanser opp, vet han ikke hvor han skal ta fatt.” (Eldre oversettelse: da står han rådløs).
Luthers store fortale til Galaterbrevet.
Jeg synes det er underlig og har vanskelig for å tro at jeg har skrevet så mye om dette brevet, da jeg foreleste ved skolen i Wittenberg.Og likevel finner jeg atalt sammen har vært i tankene mine, slik noen har samlet og skrevet det opp i denne boken. Og jeg må bekjenne at jeg offentlig har talt alt dette i forelesningene, og kanskje ennå mer.
For i mitt hjerte hersker alene denne ene artikkel, nemlig troen på min kjære Herre Kristus, som alene er begynnelse, midtpunkt og ende på alle mine åndelige og gudelige tanker, som jeg har natt og dag. Og selv om jeg har brukt svært mange ord om dette, føler jeg likevel at jeg neppe har klart å gi mer enn en antydning om denne umåtelige, ubegripelige og uendelige visdom. Jeg har bare maktet å bringe noen små stykker av denne kostelige gullgrube fram i lyset.
Derfor skammer jeg meg også noe ved at denne utleggelsen av skriftet til den store og herlige apostel som er utvalgt av Gud. For mine ord om dette er altfor ringe og for lite. For jeg kan ikke framheve disse store saker nok, og ikke peke på det så fullkomment og klart med hellig alvor og iver som ham, apostelen. Jeg kan ikke vise hvor alvorlig han har ment det og slik det lå ham på hjerte.
Det som likevel i dette tilfelle tvinger og driver meg til å sette skammen til side og liksom bli trassig og modig, er den uendelige og uutsigelig store uro og gru det har vært. Det har ført til jammer og hjertekval blant de kristne.
Slik er det ennå når det gjelder artikkelen om hvorledes og hvordan vi skal bli rettferdige for Gud og tatt til nåde av ham. Denne artikkelen er den eneste, faste klippe og grunnvollen som består evig for all vår frelse og salighet.
Denne artikkelen er at vi ikke ved oss selv og enda mindre ved våre egne gjerninger og arbeid blir frelst. Men vi er forløst fra synd, død og djevel og ført inn i det evige liv ved hjelp av en fremmed,nemlig ved Jesus Kristus, Guds enbårne Sønn.
Denne klippe angrep Satan allerede i Paradis. Da overtalte han våre første foreldre å la troen på Gud fare. Ved sin egen visdom og kraft skulle de bli som Gud. Men det var han som i begynnelsen hadde gitt dem livet og løfte om å holde dem oppe.
Kommentar
Hovedsaken som dette brevet handler om.
Den rettferdighet som gjelder for Gud.
1. Tre slags rettferdighet.
Framfor alle ting må vi vite hva det er Paulus skriver om i dette brevet.
Kap. 1.
V. 1.
1. Hva grunnen var til at Paulus skrev brevet.
Siden vi nå redegjort for emnet i dette brevet til galaterne og vist til hovedtanken, vil vi også, før vi går over til selve fortolkningen, si noen ord om hva som gav Paulus anledning til å skrive brevet. Selv hadde han plantet den rene lære om evangeliet og troens rettferdighet hos galaterne. Men kort etter at han forlot dem, hadde falske lærere kommet inn, og de rykte opp alt det han plantet og gitt en rett undervisning om.
2. Djevelens fiendskap mot evangeliet
For djevelen kan ikke la være å angripe denne lære med vold og list. Han unner seg ingen ro; så lenge han ser en gnist være igjen av den. Derfor lir også vi av verden, djevelen og hans apostler alt ondt fra høyre og venstre av denne ene grunn, at vi forkynner evangeliet rent.
3. Evangeliet må refse og fordømme verden.
Evangeliet er en lære som forkynner noe som er langt høyere enn denne verdens visdom, rettferdighet og religion. Alt dette lar den beholde sin rang og stå for det det er, og anbefaler å bruke det som Guds skaperverk. Men verden setter dette foran skaperen og vil til og med avskaffe synden, fri oss fra døden og gjøre seg fortjent til evig liv. Dette fordømmer evangeliet.
4. Verdens fiendskap mot evangeliet.
Verden på sin side kan ikke finne seg i at det felles dom over det den setter aller høyest.
Derfor retter den det klagemål mot evangeliet at det er vranglære som undergraver samfunn, fyrstemakt, kongedømmer og avskaffer lovene, forkvakler moralen og gir alle lov til å gjøre hva han vil uten å bli straffet. Derfor er det i rett raseri og tilsynelatende i lydighet mot Gud at verden forfølger denne lære og forakter dem som forkynner evangeliet og holder med den som den verste pest og plage som tenkes kan på jorden.
5. Djevelens kamp mot evangeliet.
Dertil kommer at denne lære også avvæpner djevelen, legge hans rike øde, tar fra ham loven, synden og døden. Dette er de tyrannene han bruker for å legge menneskene under seg. Til slutt føres hans fanger ut av mørkets rike og over i lysets og frihetens verden. Kan en vente at djevelen bare skal finne seg i det?
Må en ikke regne med at løgnens far ville bruke alle sine krefter og kunster for å tåkelegge, forvrenge og helt utrydde denne forkynnelse av frelsen og det evige liv? Paulus klager jo også både her og i alle andre brev over at Satan alt på hans tid gikk seg selv en høy gang gjennom sine apostler.
6. Vranglærerne gjør evangeliet større skade enn tyranner.
På samme måte er det med oss i dag. Vi klager og sørger over at Satan har lykkes med å skade vårt evangelium verre gjennom sine nye tjenere, fanatikerne, enn han har klart ved alle de tyranner, konger og biskoper som har forfulgt oss og fortsetter med det.
Og hadde vi ikke her i Wittenberg vært så påpasselige og våkne og lagt så stort arbeid i å plante og forkynne læren om troen, ville heller ikke vi holdt sammen så lenge. Det ville ha oppstått partier iblant oss for lenge siden. Men fordi vi var faste som fjell i denne forkynnelse og stadig understreket den, bevarer DEN oss i fullstendig enhet og fred.
Andre derimot som enten overser den eller forkynner det de selv tror er bedre, faller de ned i ulike feiloppfatninger og deler seg i stadig flere grupper, og dem fins det ingen ende på. De går til grunne på den måten.
Denne pekepinn på grunnen til at verden og djevelen er fiender av evangeliet, har vi bare gitt her i forbifarten. Men evangeliet er et ord fylt av liv og frelse.
7. De falske apostlers skinn.
Jeg har tidligere sagt at Paulus i dette brevet fant en anledning til å behandle den kristne rettferdighet, fordi falske lærere på kort tid hadde ødelagt det med mye strev og i lang tid hadde bygget opp hos galaterne.
Disse falske lærere og løgnapostler var folk som stammet fra fariseismen og omskjærelsen. Og de hadde stor autoritet. Ute blant folk skrøt de av at jødenes hellige og utvalgte slekt. De var israelitter og etterkommere av Abraham. Og de hadde løftene og fedrene på sin side, og også Kristi tjenere og apostlenes disipler. Og de hadde kjent dem personlig og sett deres under med egne øyne.
Kanskje gjorde de under selv også. Det bekrefter Jesus i Matteus 7 at også ugudelige folk kan gjøre tegn. Når den slags storkarer kommer til et land eller område, blir de straks beundret. Til og med de som er velutdannet og temmelig faste i troen blir imponert.
8. De falske apostler gjør Paulus' autoritet til intet.
Med kunstene sine har de klart å snu galaterne helt rundt: "Paulus, hvem er det? Er ikke han den som sist av alle ble omvendt til Kristus? Vi er elever og omgangsvenner av apostlene, vi har sett Kristus gjøre mirakler og hørt ham forkynne. Denne Paulus er en nykommer og står langt under oss.
At Gud skulle la oss ta feil, vi som tilhører det hellige folk, er Kristi tjenere og har fått Den Hellige Ånd, det er utenkelig. I tillegg er vi mange, mens Paulus bare er en. Han har ikke kjent apostlene og har ikke sett Kristus. Ja, han har til og med forfulgt Kristi kirke. Tror dere kanskje at Gud har latt så mange menigheter fare vill bare av hensyn til Paulus?"
9. Hvorledes paven smykker sin vranglære med kirken.
På samme måte er det med paven i dag. Når han ikke har så mye som et skriftsted å forsvare seg med, bruker han ustoppelig denne ene argumentet mot oss: "Kirken, kirken! Tror du virkelig at Gud er så ubarmhjertig at han ville finne på å forkaste hele sin kirke bare for en håndfull lutherske vranglæreres skyld? Tror du virkelig at han gjennom så mange hundre år skulle ha latt sin kirke sveve i villfarelse?"
Av all kraft hamrer han på at kirken ikke kan gå til grunne eller rives ned. Det er et argument som gjør inntrykk på svært mange. Med slike og lignende ord var det altså løgnapostlene gjorde inntrykk på galaterne, og det i den grad at Paulus mistet sin autoritet blant dem, og hans forkynnelse ble sett på med mistanke.
10. Hvorledes Paulus roser sitt kall.
Mot dette tomme skrytet og forfengeligheten til løgnerne setter Paulus sin egen autoritet som apostel. Det gjør han på en stødig måte og med stor parrhesia (frimodighet), og uten å vike en hårsbredd forsvarer han sitt kall og sin tjeneste.
Han slår fast slik han ikke gjør noen andre steder, at han ikke er villig til å gi etter for noen, ikke en gang for apostlene, og slett ikke for deres disipler. Og for å få tørket vekk fariseerhovmotet og den overlegne minen hos dem, viser han til en historie fra Antiokia der han satte seg opp mot selveste Peter. Han bryr seg ikke om faren for skandale heller, men sier rett ut i teksten at han dristet seg til å anklage og refse Peter, apostelfyrste, han som hadde sett Kristus og vært fortrolig med ham. Jeg er apostel, sier han, og ikke ser på hva andre er. Ja, han viker ikke en gang tilbake for å refse ham som står som selve søylen blant de andre apostlene.
11. Summen av de to første kapitlene.
For å gjøre en lang historie kort: i de to første kapitlene gjør han så godt som ingen ting annet enn å tale om at kallet, tjenesten og evangeliet han sikke er menneskeverk, og at han ikke har mottatt det fra noe menneske, men gjennom en åpenbaring av Jesus Kristus. Og ikke nok med det. Om det så var en engel fra himmelen som forkynte et annet evangelium enn det han hadde forkynt, skulle han være bannlyst (forbannet).
Om kallet.
12. Alle som vil preke eller være sjelesørgere bør være sikker på sitt kall.
---
Gal. kap. 2 vers 16.
- "Men da vi innså at et menneske ikke blir rettferdiggjort av lovgjerninger men ved tro på Kristus Jesus, da trodde også vi på Kristus Jesus,for å bli rettferdiggjort ved tro og ikke ved lovgjerninger. For ikke noe menneske blir rettferdiggjort av lovgjerninger."
160. Hva betyr lovgjerninger?
Ordene lovens gjerninger skal vi forstå i videste forstand og betones kraftig. Det sier jeg på grunn av de sikre og unyttige sofister og munker som har fordreid slike ord hos Paulus. Ja, de har gjort det med hele Paulus, med tåpelige og ugudelige forklaringer som de ikke en gang forstår selv.
"Lovgjerninger" skal vi ganske enkelt forstå som det motsatte av nåden. Det som ikke er nåde, er lov. Og det enten det er en borgerlig lov, seremoniallov eller de ti bud. Derfor, selv om du også har gjort lovens gjerninger som stemmer med dette budet: "Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte osv.", så blir du likevel ikke rettferdig for Gud. For et menneske blir ikke rettferdig ved lovgjerninger. Det skal vi tale mer om senere.
161.
"Lovgjerning" betyr altså for Paulus hele lovens gjerning. Vi kan derfor ikke skjelne mellom de ti bud og seremoniallovene. Men hvis vi ikke bli rettferdige ved de ti bud, da gjør omskjærelsen, som er oppfyllelsen av seremonialloven, det enda mindre.
162. Hvorledes Paulus setter troens rettferdighet opp mot lovgjerninger.
Når Paulus derfor, som han ofte gjør, sier: "Av loven" eller "av lovgjerninger" blir intet menneske rettferdig, som betyr det samme hos Paulus, taler han ganske enkelt om hele loven og setter troens rettferdighet i motsetning til hele lovens rettferdighet.
Lovens rettferdighet får vi ved å holde loven enten ved guddommelig eller menneskelig kraft. På grunn av den, sier han, blir menneske ikke rettferdig for Gud. Men troens rettferdighet tilregner Gud gratis av nåde for Kristi skyld. Derfor har Paulus uttrykkelig og kraftig sagt "av lovgjerninger". For vel er det ingen tvil om at loven er hellig, rettferdig og god, og da er også lovens gjerninger hellige, rettferdige og gode. Men likevel blir ikke mennesket rettferdig for Gud ved dem.
163. Sammenligning mellom lovgjerninger og seremoniene hos jødene.
Hieronymus og de andres mening må vi derfor avvise. De fantaserer om at Paulus her taler om seremoniallovens gjerninger, og ikke de ti bud. Likevel må jeg innrømme at også seremonialloven var god og hellig.
Omskjærelsen og de andre lovene om gudstjenesten og templet var nok rettferdige og hellige. For de var også innsatt av Gud. Her sier imidlertid noen fortolkere: Etter Kristus har loven om seremonier vært skadelige og bringer død. Men dette har de bare funnet på selv. (…)
164. Ingen lovgjerning kan gjøre oss salige.
Paulus taler her om hele loven, og at lovgjerninger ikke kan gjøre oss rettferdige, selv om loven var god. Og han kaller det ikke lovens synd eller kjødets synd, men lovgjerninger. Det er gjerninger man gjør etter loven. Derfor skal man ikke slå i hjel, ikke drive hor osv. Men ingen blir rettferdig ved å holde budene.
165. Om noen kan gjøre lovens gjerninger før han er rettferdig.
Men nå kan vel slike lovens gjerninger skje før man er blitt rettferdig eller senere. Også blant hedningene er det mange gode, tapre og fromme menn som har holdt loven og gjort gode gjerninger. (…) Nå er egentlig sannhet og utholdenhet vakre og ærbare dyder og gode gjerninger som også loven lærer. Likevel blir ingen rettferdig ved dem.
166. Om lovgjerninger som skjer av de troende etter rettferdiggjørelsen.
Altså gjør også Peter, Paulus og alle kristne lovens gjerninger, når de ved troen er blitt rettferdige. Men likevel er de ikke rettferdige på grunn av disse gjerningene. Paulus sier i 1. Kor. 4, 4: ”For selv om jeg ikke vet noe ved meg selv, er jeg ikke dermed rettferdiggjort.”
Han mener at intet menneske kan laste ham for noe, uten at det gjør ham rettferdig. Derfor er det åpenbart at Paulus taler om hele loven og alle dens gjerninger, og ikke om de synder som skjer mot loven.
(----)
Hvordan man bør lære rett.
176. Den rette kristelige lære og egenart, at mennesket først erkjenner loven, at han er en synder, og at det er umulig for ham å gjøre en eneste god gjerning. For loven sier: Du er et ondt tre, derfor er også alt det du tenker, taler og gjør mot Gud.
Derfor kan du heller ikke fortjene noen nåde med dine gjerninger. Men drister du deg likevel til å gjøre det, gjør du bare ondt verre. For ettersom du er som et ondt tre, så kan du jo ikke bære annet enn onde frukter, dvs å gjøre synd. For alt det som ikke er av tro, er synd. Rom. 14, 23.
Derfor er det igrunnen ikke noe annet enn at man vil sone Gud med sine synder. Og det er ikke noe annet enn å legge synd til synd, spotte vår Gud og trosse og gjøre hans vrede større.
177. Men når mennesket slik blir undervist ved loven, blir det forskrekket og ydmyket. Da erkjenner han rett hvor stor hans synd er og merker visselig ikke det minste av guddommelig kjærlighet hos seg. Han lar Gud ha rett i sitt ord, når han sier i Rom. 3, 4 og 23: Hvert menneske er en løgner; alle har syndet. Jfr. Salme 116, 11. Da bekjenner han at han er skyldig til den evige fordømmelse.
Derfor er første del og begynnelsen på den kristne lære, læren om boten, og at menneske må lære å kjenne seg selv rett.
176. Den andre del er dette: Vi du bli salig og frelst, kan du ikke oppnå det ved gjerninger. Herren Gud har sendt sin enbårne sønn til verden, for at vi skal leve ved ham. 1.Joh. 4, 9.
Han er korsfestet og død for deg, og han bar (Luther: ofret) dine synder på sitt legeme opp på treet. 1. Pet. 2, 24.
Her er det ikke tale om at du kan forberede deg til nåden ved dine egne gjerninger. Her er bare vrede, synd og død. Loven gjør derfor ikke noe annet enn at den åpenbarer synden, forskrekker og ydmyker deg. Og på den måten forbereder den oss til rettferdighet og driver oss til Kristus.
For Herren Gud har åpenbart for oss i sitt ord at han vil være vår nådige Far som uten vår fortjeneste vil fritt og for ingen ting, av bare nåde og barmhjertighet forlate oss våre synder og gi oss evig rettferdighet og evig liv. Det gjør han bare for Kristi skyld, og vi kan ikke gjøre oss fortjent til noe.
For han er en slik Gud som gir alle sine gaver til alle av nåde for ingen ting. Og dette er hans guddommelige majestets og herlighets aller høyeste pris og ære. Men denne hans guddommelige majestet og herlighet kan han ikke gi til de som stoler på gjerninger og er hyklere. De vil ikke ta imot denne nåde og det evige liv av ham helt for ingen ting. Derfor vil de røve fra ham hans majestets pris og herlighet.
For å forsvare sin ære og herlighet, må Gud først sende sin lov, som skal slå dem i stykker, som man knuser harde klipper.
186. Den sanne lære om tro, kjærlighet og rettferdighet.
Men vi setter troen i stedet for kjærligheten [den inngytte rettferdighet] som de [katolikkene] taler om. Og de sier at troen er det første utkast, mens kjærligheten er det fullkomne bilde. Men vi sier at troen griper Kristus, som gir den rette farge og pryd. Troen er derfor ikke en død og unyttig ting som ligger skjult i en synders hjerte, liksom en tom og unyttig avn, eller som en død flue om vinteren til kjærligheten kommer og vekker den opp og gjør den levende.
Men dersom det er en rett og sann tro, er det en tillit og sterk trøst som griper Kristus, slik at Kristus er det eneste den har. Ja, ikke bare det at troen er rettet på Kristus, men også at den i seg selv inneslutter Kristus i seg.
187.
Troen er derfor en slik erkjennelse at selv om den er mørk og ser intet selv, er den likevel viss på at den i et slikt mørke likevel griper og har Kristus. Det er slik som vår Herre Gud satt midt i mørke på fjellet Sinai og i templet. Derfor er vår rettferdighet, at vi aktes rettferdige for Gud. Det er ikke kjærligheten som gir troen glans og anseelse, men troen selv. Den er den skjulte erkjennelse i hjertet, dvs. tilliten til noe den ikke ser, dvs Kristus.
188.
Men grunnen til at troen gjør oss rettferdige er at den griper og har hos seg den edle og kostelige skatt, Kristus. Men vi kan ikke forstå hvorledes han er nær oss. For som jeg har sagt, er det en mørk, skjult, høy, hemmelig og ubegripelig kunnskap. Derfor, der det er en slik sann hjertets tillit og fortrøstning, der er sannelig også Kristus til stede i den dunkle tåke og tro. Dette er det vrette rettferdighet (formalis justitia). Den gjør at mennesket blir antatt og ansett for å være rettferdig for Gud. Og det skjer ikke for kjærlighetens skyld, som noen sier. Noen sier at kjærligheten (vår) skaper troen og gir den skikkelse og anseelse.
Vi sier derimot at det er Kristus som gir troen dette. Ja, han gir ikke bare skikkelse og farge, men rettferdighetens vesen. Av dette følger at de kristnes rettferdighet er Kristus selv, som ved troen bor i hjertet. Og for hans rettferdighets skyld akter og anser Gud oss for rettferdige og gir oss det evige liv.
Her er sannelig ingen lovgjerning og ingen kjærlighet, men en helt annen rettferdighet og et helt nytt vesen som er langt høyere enn loven. For Kristus og troen er ingen lov eller lovgjerning. Men dette som de andre (katolikkene) verken har forstått eller skrevet noe om, vil vi tale mer om senere. Men nå er det nok om det som jeg kort har antydet, slik Paulus ikke bare taler om seremoniene, men om hele loven når han sier: Intet menneske blir rettferdiggjort ved lovgjerninger.
190.
Men om gjerningene har de sagt at når de skjer ved nåden, er de så verdige, gode og verdifulle for Gud, at han er skyldig og pliktig til å belønne dem med evig liv. Og Gud antar en slik gjerning som fortjeneste til den evige liv for kjærlighetens skyld, den som Gud har inngytt i vår vilje ved sin nåde.
For slik pleier de å tale om dette: Vår Gud antar en god gjerning til det evige liv og tilregner ham en ond gjerning til evig straff og fordømmelse. For de har kanskje en gang hørt i en drøm hvordan vi skulle bli antatt hos Gud og tekke ham, og mener at det skjer på grunn av gode gjerninger. Men alt slikt er villfarelse og bespottelse av Kristus. Ikke alle taler om det. Men noen sier at vi kan elske Gud over alle ting av våre egne naturlige krefter.
Summen av den rette kristne lære.
191. Hvordan et menneske har sann bot.
Mot disse løse og forfengelige tåper lærer vi slik som vi kort har antydet om troen og hva et rett kristelig vesen er: Mennesket må først og framfor alle ting lære å kjenne seg selv ved loven, og forstå hva han er, kan og makter, slik at han lære å synge rett denne sangen med profeten: Alle har syndet og fattes Guds ære (Rom. 3, 23). Og denne: Der er ingen rettferdig, enn ikke en (Salme 14, 1.3 og Rom. 3, 10f). Og i Salme 51, 6: Mot deg alene har jeg syndet.
Men vi lærer og henviser ikke folk til deres egne gjerninger for at de ved dem skal eller kan berede seg til nåden og få yndest av Gud. Men vi sier at de meget mer fortjener Guds vrede og unåde og heller ikke kan gjøre noe. Men når mennesket først ved loven er blitt så ydmyket og brakt til erkjennelse av seg selv, da er han botferdig på rett måte.
192. Det botferdige hjertes tilstand.
Den rette bot skal og må begynne med frykt for Guds dom. Og da ser mennesket at han er en så stor synder at han ikke ved egne krefter, arbeid og gjerninger kan bli fri synden. Da forstår han først rett det Paulus sikter til og mener i Rom. 7, 23 og 6, 21: Mennesket er en synder, fanget og solgt under synden, sml. Kap. 11, 32 og 3, 19.
Da erkjenner han også at læren om å fortjene frelse og nåde, bare er unyttig snakk og at hele pavedømmet er bedrag. Da begynner han å sukke og klage: Å, Herre Gud, hvem kan nå hjelpe meg? For når mennesket blir så forferdet ved loven, må han ganske fortvile på egne krefter. Han ser seg om og sukker og lengter etter å få hjelp.
193. Evangeliets trøst.
Så kommer da evangeliet med ord om frelse i rett tid, Mat. 9, 2: Vær frimodig, sønn, dine synder er deg forlatt. Tro på Jesus Kristus som er korsfestet for dine synder. Og om du føler synden, så skal du vite at den er tatt bort fra deg og lagt på Kristus. Ved hans sår har du fått legedom. Jes. 53, 4-5 og 1. Pet. 2, 24.
(Mer senere.)
onsdag 16. mai 2007
fredag 4. mai 2007
1. Mosebok kap. 50 - kommentar
Gen-50.
Martin Luther:
Kommentar til 1. Mos. 50.
Etter F. W. Bugges oversettelse, utg. 1864, som var oversatt etter Walchs tyske tekst. Bibelteksten her er Norsk oversettelse fra 1930. Kommentaren er enkelt bearbeidd av NDH.
1 Mos 50, 1 – 26. 1. Og Josef bøyde seg ned over sin fars ansikt og gråt over ham og kysset ham. 2 Og Josef bød legene som han hadde i sin tjeneste, å balsamere hans far; og legene balsamerte Israel. 3 Firti dager gikk med hertil, for så mange dager går med til balsameringen; og egypterne gråt over ham i sytti dager.
1. I dette siste kapitlet breskrives nå begravelsen. Den ærbødighet som Moses viser mot sin far, kommer av håpet og troen på oppstandelsen. For han er viss på at hans far lever. Ellers ville han verken kysse eller balsamere ham. Men det var en meget vakker religiøs skikk at de brukte førti dager til å balsamere ham og gråt over ham i tretti dager. For når man legger disse to tall sammen, blir det sytti dager.
2. Det var sannelig stor prakt. Gud begravde Jakob med større herlighet enn sin sønn Kristus Jesus. Og Moses angir ikke uten grunn så nøye de dagene man balsamerte og gråt over Jakobs likferd.
3. Det er overhodet noe stort at denne fremmede fikk slik ære hos kong Farao og fyrstene i Egypt, at de gråt så lenge over ham og så frivillig og med så stor ærbødighet viste Jakobs legeme den siste ære. Det er slik de gudfryktige pleier å ære hverandre.
4. Dernest kan man også se av denne balsamering, at egypterne må ha hatt mange slags gode krydder, som myrra, balsam og kanel. Det kunne vedlikeholde liket i sytti dager. Man mente at myrra hadde kraft til å hindre et lik fra å gå i forråtnelse og stinke. Da Augustus kom til Egypt, fikk han se likene av Alexander den store og Ptolemeus. De hadde ligget mange år i graven. Men Augustus ble meget forundret over at de kunne bevares så godt, så både huden og lemmene var på dem. Det samme er fortalt om keiser Titus’ lik. Slik var det meget kostbare krydder som de balsamerte likene med, slik at de ikke råtnet på mange år, selv om det er et meget varmt land og varmen snart oppløser et legeme.
5. Vi pleier å oppbevare kjøtt ved frost om vinteren istedenfor myrra. Det skjer særlig i land i nord, som i Danmark og andre steder. Det er vår myrra. Men det er ganske underlig at de kunne bevare et lik fra å gå i forråtnelse og stinke i den varme solen i Egypt. Dermed ville Gud antyde at de som er døde i Kristus er balsamert med sann myrra. Kristus er vår myrra, slik de vise menn også ofret myrra til ham, Mat. 2, 11. For tror vi på ham, da blir vi salvet med myrra så vi ikke forgår, men bli oppholdt til den kommende oppstandelse.
4 Da sørgedagene over ham var til ende, talte Josef til Faraos husfolk og sa: Dersom jeg har funnet nåde for deres øyne, så tal for meg til Farao og si: 5 Min far tok en ed av meg og sa: Jeg dør; i min grav som jeg lot grave for meg i Kana'ans land, der skal du begrave meg. La meg derfor få dra opp og begrave min far og så vende tilbake! 6 Og Farao sa: Dra opp og begrav din far, således som du tilsvor ham.
6. Josef ber om lov til å begrave sin far, ikke bare for å vise ærefrykt og ærbødighet mot kongen, slik Guds bud krever i 1. Pet. 2, 17: Ær kongen. Men det skulle skje også på grunn av de borgerlige embeter han hadde og som var nødvendige for å styre riket. Han kunne ikke forlate det uten faraos tillatelse. Dessuten fryktet han også for at egypterne kanskje kunne tro at han tenkte på å flykte. De kunne også tenke at Josef foraktet dem siden han mente det var bedre å begrave ham i Kana’an enn i det vakre, herlige rike Egypt. De kunne vel også tenke som så: Vi er større enn alle folk i hele verden i adel, makt og gull og gods. Hvorfor søker nå Josef en annen grav for sin far enn her i Egypt? Derfor viser han til den ed som han hadde gitt sin far. Og han lover å komme tilbake igjen. Ja, han vil ikke gå en fot lenger enn han måtte på grunn av denne ed og det kongen tillot ham. Det er som om han ville si: Jeg har ikke noe imot dette landet, og ønsker heller ikke å flykte fra det. Men jeg må holde løftet til min far. Slik ble nå kongen villig til å la ham fare med nåde, og gav ham også et følge med, slik det står videre i teksten:
7 Så drog Josef opp for å begrave sin far; og alle Faraos tjenere, de eldste i hans hus, og alle de eldste i Egyptens land drog opp med ham, 8 og hele Josefs hus og hans brødre og hans fars hus; bare sine små barn og sitt småfe og storfe lot de bli tilbake i landet Gosen. 9 Og både vogner og hestfolk drog opp med ham, så det blev et meget stort tog. 10 Da de kom til Goren-Ha'atad på hin side Jordan, holdt de der en stor og høytidelig sørgefest, og han gjorde likferd etter sin far i syv dager. 11 Og da landets innbyggere, kana'anittene, så likferden i Goren-Ha'atad, sa de: Det er en prektig likferd egypterne holder der. Derfor kalte de stedet Abel Misra'im*; det ligger på hin side Jordan.
<* egypternes sørgemark.> 12 Og hans sønner gjorde med ham således som han hadde pålagt dem; 13 hans sønner førte ham til Kana'ans land og begravde ham i hulen på Makpela-marken, den mark som Abraham hadde kjøpt av hetitten Efron til eiendoms-gravsted, østenfor Mamre. 14 Og da Josef hadde begravet sin far, vendte han tilbake til Egypten, både han og hans brødre og alle de som hadde draget opp med ham for å begrave hans far.
7. Farao tillater ikke bare Josef å dra til Kana’ans land, men hele kongens hus drar med ham, alle de eldste i Egypt, hans brødre og deres barn og tjenstefolk. Bare de minste barna og husdyrene lot de være igjen i Egypt. Det var sannelig en meget vakker likferd. For Josef ville begrave sin far med heder, for å oppfylle sitt løfte, og for at det skulle bli kunngjort for hele Egypt og Kana’an, at Jakob var død. Derfor oppholdt de seg ennå sju dager i Kana’an, i tilllegg til de sytti dager da faren ble balsamert og de gråt over ham. Det skjedde ikke med ond hensikt, men fordi han ville sørge også i denne tida.
8. Ordet Atad ( på norsk står Goren Ha’atad) oppfatter noen som et fellesnavn og oversetter det med tornebusk eller en annen slags torner, som stedet skulle være inngjerdet med. Vi bruker også å lage hegn og gjerde omkring våre åkrer eller haver med forskjellige slags torneplanter. Det var en åpen plass eller en låve, inngjerdet med torner der man pleidde å treske korn. Andre mener derimot at Atad er navnet på en mann.
9. Men her oppstår et spørsmål som jeg synes er meget vanskelig. Og det er hvordan Moses kan si at Josef kom fra Egypt og drog over Jordan. For den rette veien fra Egypt er gjennom ørkenen Etan, og her kan man reise til Hebron på tjuefire dager. Jordan ligger derimot lenger mot øst. Men jeg besvarer dette spørsmålet slik: Jakob ble ført på den samme vei over Jordan som Israels barn senere brukte. For de drog østfra over jordan. Det hebraiske ordet betyr både ved og på den andrev siden av Jordan. Hebron var nærmere Egypt eller i alle fall like nær som Jordan. Men Josef førte ikke sin far over Jordan, ettersom Atad lå ved siden av Jordan.
15 Da Josefs brødre så at deres far var død, sa de: Bare nu ikke Josef vil hate oss og gjengjelde oss alt det onde vi gjorde mot ham!
10. Her ser du først hvilken forferdelig ulykke synden og en ond samvittighet er. Den er nesten et ulegelig sår. Jakobs sønner hadde hørt hvorledes deres far hadde velsignet dem, og faren hadde forkynt en sørgelig stor straff over Simon og Levi. Men deres synd og misgjerning hadde han forlatt dem. For faren velsignet jo dem også ved at de skulle vokse og bli mange. Men alle de andre stammene var velsignet og gjort rike, og særlig Juda. Dessuten hadde de levd 17 år sammen med faren og Josef i Egypt. Og da hadde de fått mange store velgjerninger av ham og alltid fått hans faderlige nåde og barmhjertighet og hjertelige broderkjærlighet. Han hadde ikke bare talt vennlig til dem, men også latt dem dra tilbake til sin far etter at han hadde gitt dem de største gaver.
11. Slik ser man hos Josef ikke noe annet enn hjertelig barmhjertighet, både i det ytre og i det indre. Hans hjerte var helt fylt av en fars kjærlighet. Hans hender var fulle av store velgjerninger mor brørne. Og likevel er deres hjerte ennå urolig, og de pines og plages slik av sin onde samvittighet på grunn av sin store synd og av dødens brodd. De kunne ikke ha tillit til ham og vente noe godt fra ham, som dog hadde gjort så mye godt mot dem før.
12. Er da ikke synden grusom og forferdelig? Den er lett å gjøre og utføre, særlig utenfor anfektelsen, når menneskene sikkert og fritt synder uten noe frykt. De mener at det er ingen fare. Men når synden blir åpenbart, og den onde samvittighets brodd kommer, da er ingen tilgivelse eller trøst sterk nok til å fordrive den og motså den.
13. Derfor fortjener paven og hans flokk å være forbannet som Djevelen selv, fordi han har fylt verden med utallig mange synder og lære, så man tviler på Kristi barmhjertighet og nåde. For det er hardt nok for et stakkars menneske å lengte etter Guds nåde og syndenes forlatelse. Av natur flyket mennesket fra Gud og hater ham. Når det føler at han er blitt vred på grunn av mange og stygge synder, er det vanskelig å få trøst. Syndenes forlatelse har vanskelig for å feste seg i hjertet, enda den er bekreftet med mange løfter og tegn på Guds nåde. Av dette kan vi slutte hvilken skarp gift synden er i menneskenaturen. Dette ser man ikke så lett når man bare taler om loven, med mindre den begynner å virke og synden blir levende i oss. Da viser det seg hvor fryktelig, forgiftet og et helvetets onde og ulykke dette er, og man tror at endog Guds Sønns død og blod neppe kan dekke og utslette synden.
14. Se dog, hvorledes det var med Peter og de andre disiplene, hvor hardt og vantro og uvillig deres hjerte er når det gjelder å tro Kristi oppstandelse. Slik henger også synden fast ved brødrene til Josef. De har ennå ikke blitt rolige ved Josefs store velgjerninger og vennlige tale til dem. Det har de heller ikke ved at han var full av vennlighet og kjærlighet og gav dem bud med til faren. Og heller ikke ved at de i så mange år hadde levd sammen. For derfor er de nå så fryktsomme etter farens død. de frykter fordi de vet de fortjener Josefs vrede og straff for det onde de hadde gjort mot ham. Hvem tenker og taler vel slik uten selve syndens gift som nå er vekt opp ved loven? De kunne ikke overvinne eller lege den, selv om de nu allerede i nesten sytten år er blitt noe helbredet. Hvor lett og glatt gikk det dog ikke da Simon og Levi og de andre brørne syndet! Men hvor vanskelig de nå har for å bli legt og tilfreds igjen, det vitner Skriften om her. Og av dette kommer det også at mange som ikke hører på nådens ord, blir drevet til fortvilelse så de enten springer i sjøen eller henger seg selv. For de kan ikke tåle syndens kraft som nå har våknet og blir levende i dem. Så lenge synden ligger for døren og sover, som det sies om Kain, akter man ikke på den. Men føyer den ene grusomme synd seg til en annen, og man faller i den ene synd etter den andre. Men når den våkner og blir levende, da må Guds Sønns blod til for å fjerne og ta den bort. Ja, da kreves det et så stort og kostbart legemiddel, nemlig Gud som ble menneske og Guds Sønns eget blod.
15. Da nå ulykken og jammeren ved arvesynden er så stor, som vi er unnfanget og født i, så må man også så mye mer anklage (forbanne) de stygge papistene. For de øker vår skade og gjør den ennå større ved pavens gjerningssynder og lover.
16. Men den som bare kan vokte seg for synden, kan komme det i hu å gjøre det, og de som er falt, må lære å stå opp igjen og tro fast. I slike kamper lærer vi også å forstå hva tro er, det som sofistene (ved spisfindige diskusjoner; overs. anm.) ikke vet. For de mener at troen bare er en tanke etter vår egen frie beslutning. For de kan ikke si noe om loven og synden. Derfor forstår de heller ikke evangeliet og Guds nåde, men mener at det er enkle saker som man lett kan ordne ved gode gjerninger og naturlige krefter. Men hadde de lært og erfart i anfektelser hvor vanskelig det er å reise seg og bli vekket opp fra synden og døden i troen på vår Frelser, Kristus, da ville de nok tale helt annerledes. Men da de ikke vet noe om dette, ligger de og sover og innbiller seg at synden er ikke noe annet enn kjøtets lyst. Men tvil og vantro, fiendskap mot Gud og flukt fra ham, det kan de ikke si noe om. Derfor fortjener de ikke å kalles teologer. For de vet ingen ting om de viktigste hovedstykker i den kristne lære.
17. Derfor skulle vi lære at synden er en skrekkelig ulykke, men ikke når vi gjør den. For da er den til meget stor behag for oss, og vi har stor lyst til den. Men når det blir vekt opp ved loven, da lærer vi at den er selve helvete, langt sterkere enn himmel og jord. Det gjør at man ikke uten stor møye og mye arbeid kan gripe nåden. Et hjerte som er tynget av loven og synden, kan tenke slik med seg selv: Enda jeg har syndet mye, så har likevel Gud sendt sin Sønn til verden, ikke for å dømme verden, men for at verden skal bli frelst ved ham, Joh. 3, 17. Er ikke denne trøst nær, da er det ikke noen hjelp eller noe råd mot synden og dens brodd, om du så tok tusen munkekutter (drakter) på deg og gjorde pilegrimsreiser til verdens ende.
18. Slik hadde også jeg det før i tiden, da jeg ennå var munk. Jeg hadde det håp at jeg skulle kunne få ro i min samvittighet med faste, bønn og mye våking, og det pinte og plaget jeg mitt legeme med. Men jo surere jeg lot det bli, desto mindre ro og fred følte jeg. For det rette lys var borte fra meg. Jeg var uten tro og bad til de døde helgener og jomfru Maria. Jeg ofret messeoffer til dem helt til vi nå igjen ved Guds store nåde er kommet ut av dette mørke og kjenner Kristus. Det skjendige uhyre paven og hans sofister har helt begravd ham. Jeg vet nå (Gud skje lov!) at han ikke bare en gang i tiden for 1500 år siden er død, men at hans død vedvarer fra verdens begynnelse til dens ende, og at han hjelper alle hellige til alle tider i verden, både Adam og Eva og de andre. Kristus er ennå så ny for meg, som om han i denne stund hadde utgydt sitt blod. Jeg visste ikke noe om dette i pavedømmet. For da mente jeg at Kristi død bare galdt arvesynden eller de synder jeg hadde gjort for lenge siden i barndommen. Men nå galdt den ikke for meg.
19. Men la oss nå lære og holde fast ved at vi ikke får fred eller ro for synden uten ved troen alene, som ser på slangen som Gud har opphøyet: ”Og likesom Moses opphøyet slangen i ørkenen, slik skal Menneskesønnen bli opphøyet. for at hver den som tror på ham, ikke skal fortapes, men ha evig liv,” Joh. 3, 14-15.16. Troen gjør det. Den gjør at samvittigheten blir stille og får fred, helt til verdens ende. Ikke slik at man ikke lenger skal tale om synden. For Gud vil at vi skal komme i hu de undelige velgjerninger og takke ham for at han har ført oss ut av djevelens fengsel og forløst oss. Men slik at vi nå kan få syndenes forlatelse og et evig liv ved Kristus.
20. Nå følger brødrenes tale for å gjøre Josef mildere. Og noen sier at det var Efraim som de sendte til ham og som talte for dem.
16 Så sendte de bud til Josef og lot si: Din far gav oss før sin død dette pålegg: 17 Så skal dere si til Josef: Tilgi, kjære, dine brødres misgjerning og deres synd, at de har gjort ille mot deg! Så tilgi nu oss, som også tjener din fars Gud, vår misgjerning! Og Josef gråt da de talte således til ham. 18 Siden kom også hans brødre selv og falt ned for ham og sa: Se, vi vil være dine tjenere.
21. De bruker her en spesiell talemåte. De gjentar ikke bare farens befaling, som de ville tvinge ham med liksom med en lov til å tilgi deres synder. Men de ville også smykke seg med dette navnet: tjenere til din fars Gud. Det er som om de ville si: Vi er også Guds tjenere, vi tjener den samme Gud som også du og din far har tjent. Derfor tilgi oss synden for vår felles Guds skyld som vi alle frykter, ærer og har for øye. De tvilte ikke på at Gud hadde forlatt dem alle deres synder. Men de er usikre på hvorledes broren var og hvilket hjertelag han har mot dem. I sytten år hadde han nok vist dem mange velgjerninger og slik bevist at han var forsonet med dem og godvillig hadde forlatt dem alt. Men de følte det motsatte at han ennå ikke hadde tilgitt dem. De kunne ennå ikke slå seg til ro med så mange bevis på hans gode vilje og broderkjærlighet. Dette er nå, som jeg har sagt, syndens art og natur som piner samvittigheten svært også for mennesker. Men han anklager og forskrekker den ennå mer for Gud.
19 Da sa Josef til dem: Vær ikke redde; er vel jeg i Guds sted? 20 Dere tenkte ondt mot meg; men Gud tenkte det til det gode for å gjøre det han nu har gjort, og holde meget folk i live. 21 Så vær da ikke redde, jeg vil sørge for dere og deres barn. Og han trøstet dem og talte vennlig til dem. 22 Josef blev boende i Egypten, både han og hans fars hus; og Josef blev hundre og ti år gammel. 23 Og Josef fikk se Efra'ims barn i tredje ledd; også barna til Makir, Manasses sønn, blev født på Josefs knær*.
<* d. e. født mens han ennu levde, så han kunne ta dem på sine knær.>
22. Josef svarer brødrene sine meget vennlig og fredelig: Jeg, sier han, tar Gud med, han som dere sier at dere tjener, og som jeg også gjerne hører og tror. Det samme skulle dere også tenke om meg. For jeg har også hørt det av vår far. Derfor erkjenner og mottar jeg dette budskapet deres vennlig og ydmykt. Jeg opphøyer meg ikke over Gud og vil ikke at dere skal vente noe ondt av meg eller mistenke meg for å gjøre noe imot Gud. Holder dere meg for en Guds tjener, så tror jeg ikke at jeg skal ønske å gjøre noe mot ham. Har Gud forlatt deres synden, og dere har en god samvittighet og dere er visse på dette Guds løfte og tilgivelse, hvorledes kan dere da tvile på meg? For jeg er jo ikke over Gud. Bli også dere med meg under Gud og la oss håpe at han er nådig mot oss og at vi er forlikte med ham.
23. Disse ordene er fulle av hjertelig ømhet og kjærlighet fra Josef til brødrene. Hans vennlighet og barmhjertighet overvelder ham, han kan ikke holde seg. Han må gråte. Og da han nå hører at hans brødre fremdeles tviler på om han har tilgitt dem, etter at de har fått tilgivelse hos Gud og fra faren Jakob, sier han til dem: Har Gud forlatt dere deres synd, hvorfor skulle da ikke også jeg forlate dere alt det onde som dere har gjort mot meg? Han tilføyer et alvorlig ord og sier: Det er vel sant at dere tenkte ondt mot meg. Men Gud er underfull i sitt råd. Han har vendt deres onde tanker til nytte og gavn for oss alle.
24. Derfor vil ikke Josef at de skal nekte eller glemme synden, og heller ikke at de slik som de hadde traktet etter, skulle drepe han. Men han sier: Se, hvilken underfull gjerning Gud gjør her, at han vendte det til en stor velsignelse. For jeg fikk hjelpe mange folkeslag, som hadde dødd av hunger og aldri lært Gud å kjenne. Og de hadde heller ikke hørt hans ord, hvis dere ikke hadde solgt meg til Egypt. Slik har Gud gjort noe godt av det onde. Derfor vil jeg gjerne tilgi dere, for jeg ser at Gud ved deres onde råd har gjort meg og mange andre mye godt. Dette er det som Paulus skriver om i Rom. 8, 28: For vi vet at alle ting tjener dem til det gode, som elsker Gud, så mange som etter hans råd er kalt. Augustin sier også et sted: Gud er så god at han ikke lar noe ondt skje, med mindre han kan gjøre noe godt ut av det.
25. Men av dette følger ikke at vi skal gjøre det onde, slik ugudelige mennesker vil og som Paulus har gjendrevet i Rom. 3, 7f: Men hvis Guds sannferdighet ved min løgn viser seg større til hans ære, hvorfor blir jeg da likevel dømt som synder? Skal vi da ikke like gjerne gjøre det onde for at det gode kan komme av det – slik vi spottes for og som noen sier at vi lærer? Rettferdig er den dom som rammer slike. Vistnok er loven kommet til for at synden skulle bli større. Det betyr: Loven viser hvor stor synden er, og dermed blir den ikke tatt bort, men blir større og mektigere. Men denne sannhet gjør, at også nåden blir mektigere. Derfor skal ikke den store synden drive noen til fortvilelse. Men man skal så meget mer prise og forherlige nådens storhet, som oppsluker syndene hvor store de enn er.
26. Men dette er en ugudelig og dårlig slutning: Så sant Guds nåde og barmhjertighet forherliges ved vår synd, så kan vi synde fritt. For Gud vil ikke ha og tillate dette. Han gir deg heller ikke en slik regel, slik at du kunne synde fritt. Han sier ikke at han vil gjøre noe godt for syndens skyld. Det er en ting å gjøre godt for syndens skyld, og noe annet å hjelpe en i hans synd for å befri ham fra den.
27. For Gud er en stor fiende av synden og hater den sterkt, og likevel gir han oss dette løftet: Den som har falt, skal ikke fortvile. Han ber oss ikke å synde, men forbyr det og vil at vi ikke skal synde. Men når vi har syndet, anklager og forskrekker loven vår samvittighet for at synden ved budet skal bli over måte syndig, Rom. 7, 13. Det ser vi her på Josefs brør. Og da vil Gud ikke at døden skal herske som han sier ved profeten Esekiel 18, 23: ”Skulle jeg ha behag i den ugudeliges død? sier Herren Herren. – Mon ikke heller i at han vender om fra sin vei og lever?” For mens han hater synden, vil han likevel ikke at den som er falt, skal bli i synden når den er blitt levende. Og ved loven sårer og piner den da samvittigheten. Men da gir han løfte og hjelp for å hindre at et slikt såret hjerte skal fortvile. En fariseer eller en egenrettferdig blir ikke salig ved sin tillit til sin egen fromhet. David eller røveren på korset skal ikke fortvile på grunn av synden, som om han må gå fortapt på grunn av den.
28. Men han skal holde seg på den rette middelvei og vokte seg for synden. For enda Gud har gitt løfte om nåde og tilgivelse, som Augustin sier, har han ikke gitt løfte om at du sikkert skal reise deg fra ditt fall, slik som Saul og Judas heller ikke reiste seg. Det står ikke i vår makt å gripe nåden. Og du vet ikke om du også kan ta imot det løfte som tilbys deg. Derfor skal vi frykte Gud som hater både hovmot og fortvilelse. Liksom jeg ikke, sier han, har behag i syndere, slik har jeg heller ikke behag i synderes død. Men når du ved djevelens ondskap har latt deg drive til å synde, og loven nå fordømmer deg, da skyter djevelen sine gloende piler mot deg og ønsker å styrte deg i helvete. Da vil jeg ikke at du skal dø eller fortvile, men fly til Frelseren, Kristus, som ikke har lyst til at synderen dør. Esek. 18, 32. Og han har heller ikke behag i synderen.
29. På denne måten gjør Gud det onde til noe godt. Han vil ikke at det onde skal skje, men hans godhet er så stor at han ikke kan annet enn å forlate oss synden når synderen sukker og ber om nåde, selv om vi er onde. Når det skjer, skal han få forlatelse.
30. Denne store trøst skal flittig prentes inn i de gudfryktiges hjerter, for på den måte å vekke og styrke troen. Men vi må se til at vi ikke misbruker den, slik som Sirak formaner i kap. 5, 5-7: ”Vær ikke for trygg på tilgivelsen så du dynger synd på synd. Si ikke: ’Hans miskunn er stor, mine mange synder vil han tilgi.’ For hos ham er både miskunn og vrede, og hans harme hviler over syndere. Nøl ikke med å vende om til Herren, utsett det ikke fra dag til dag: for brått vil Herrens vrede bryte løs, på hevnens dag skal du forgå.” Vi pleier å kalle dette: å synde på nåde. Og i v. 4 sier Sirak: ”Si ikke: ’Jeg har syndet, men hva rammet meg?’ For Herren er langmodig.” Men han vil likevel ikke la deg bli ustraffet.
31. Derfor, jo større Guds nåde og barmhjertighet er, desto mindre skal man misbruke den. Men den som faller, skal ta sin tilflukt til Guds nåde. Da skal man nok se hvor vanskelig det er å bli oppreist og trøstet. Men har man grepet trøsten, da er synden allerede helbredet. Men dersom du i tillit til Guds godhet og nåde, med vitende og vilje drister deg til å overtre hans bud, da er det store fare for at synden helt kan overvelde deg, før du får forlatelse i hans Sønn. Det skjedde med Judas, Saul, Akitofel, Absalon. De lengtet ikke lenger etter den fordi de før hadde vært så harde og syndet på Guds godhet og barmhjertighet.
32. Når derfor Sirak sier: Vær ikke for trygg på tilgivelsen osv, da taler det om den framtidige synd. Derfor kan ikke noen fra dette ordet bevise sofistenes villfarelse når de lærer at man ikke skal tro på syndenes forlatelse og at den er usikker. Meningen med Siraks ord er: Du skal ikke fortsette å synde. Man skal ikke på den måten forlate seg på Guds nåde og barmhjertighet, at man vil misbruke den. For slik er de som sier: La oss gjøre det onde for at det gode kan komme av det.
33. Når Gud har forbudt synden, vil han at du skal fly fra den og vokte deg for den. Men har det først skjedd og den biter og driver deg til fortvilelse, da skal du skynde deg til nådens ord. Adam i Paradis flyktet og skjulte seg for Gud, ved at han erkjente at han var naken og ikke kunne bestå for Guds ord. Det var synden i sin rette kraft med en forferdelig anklage og fordømmelsesdom. Og Adam var den gang i virkeligheten død etter den dom som Gud hadde felt i 1. Mos. 2, 17: den dag du eter av det, skal du dø. Men Adam ble levende igjen da han hørte løftet om kvinnens sæd i 1. Mos. 3, 15: ’Jeg vil sette fiendskap mellom deg og kvinnen, mellom din ætt og hennes ætt. Han skal knuse ditt hode, og du skal knuse hans hæl.’ Det betyr at Adam og Eva ikke skulle dø, men leve. De skulle få en ætt som skal frelse dem. Ved dette ble de begge levende igjen og salige.
34. Derfor må man flittig holde fast ved det at Gud ikke har behag i synden og heller ikke gjør noe for syndens skyld. For han hater og straffer den, som skrevet står: Jeg vil betale enhver etter hans gjerninger. Men der synden er mektig ved loven, tilbyr han nåde og salighet. Først har jeg forbudt deg å være hovmodig, sier han. Men du har ikke vært lydig mot meg. Nå forbyr jeg deg å fortvile. Du må vokte deg for begge disse syndene og ikke si: Synden er forlatt og betalt, og jeg vil leve trygt og uten frykt. I en slik sikkerhet skal du ikke være. For det kan vel hende at du blir overfalt av fortvilelse før du får grepet barmhjertigheten. Du kjenner ikke din dødsstund, eller om du kanskje blir overrumplet av ham og ikke får tid og rom til å omvende deg.
35. For synden eller døden er ikke noe som man etter eget behag kan legge av eller kaste fra seg, som man kaster av seg en kledning. Men den trenger gjennom kjøtet og åndens marg, slik vi ser at de som er fortvilet tæres bort av sine tunge anfektelser og hjertets store bekymring. David følte sterkt denne syndens makt og herredømme da han hørte Natans harde ord i 2. Sam.12, 7: Du er mannen. Da ropte han med høy røst, v. 13: Jeg har syndet mot Herren. Da står intet annet for hans øyne og hjerte enn døden og den evige fordømmelse. Ja, han hadde måtte dø i samme øyeblikk hvis ikke profeten straks hadde sagt til ham: Herren har tatt bort din synd, du skal ikke dø. Så sterk er fortvilelsen og synden at den fortærer både legeme og sjel.
36. Derfor vokt deg vel for å synde på Guds nåde. Man skal forlate seg på den alene og holde fast ved den når fortvilelsen bryter løs. Her skulle da prestene og kirkens tjenere være flittige og hjelpe til. Og her skulle man prise og opphøye Guds nåde og barmhjertighet, som er langt mektigere enn noen synd. Natan vakte opp David fra de døde ved sin trøst: Herren har tatt bort din synd. Hva gjør du? Vil du dø i syndene dine? Men han kunne ikke seire over dem på lenge. For ennå kjempet han lenge med syndens brodd og bit, enda synden var forlatt og tilgitt. For se, hvor ynkelig og elendig han klager over dette i salmene. Der kan du se hvilken skade synden gjør. Den er en utålelig byrde og en rett djevelsk gift.
37. Derfor drist deg ikke til å gjøre det onde, for at det gode skal komme av det. Gud bruker nok denne synd som Josefs brør gjorde til å hjelpe mange folk. Og her og der i Skriften står mange andre eksemepler på Guds nåde og barmhjertighet. Likevel er det fare for at de som er trygge kan overlistes av døden og fare til helvete, før de kan ta sin tilflukt til Guds barmhjertighet.
38. For det vitner også denne fortelling om og viser hvor vanskelig det er å gjøre bot etter en synd man har gjort. Det er også vanskelig for de som bekjenner sin synd å tro på denne hjelp at Gud er nådig uten betaling for sin Sønn Jesu Kristi skyld. Og særlig koster det dem stor møye og arbeid å komme ut av fortvilelsen, de som er oppdratt i pavens lov og fengsel og er bundet i menneskenes garn. Her vil man alltid komme fram med sin egen fortjeneste og be om at Gud skal se på deres anger og gode gjerninger. Denne villfarelse forsvarer ennå i dag sofistene i Løwen frekt og ganske ukristelig.
39. Men vi har fordømt og forkastet den. For boten inneholder samvittighetens skrekk og troen. Det er: at Kristus for intet og av nåde hjelper den arme synderen som nå står på nippet til å fortvile. Den som likevel reiser seg ved troen og roper: Gud! Forbarm deg over meg for Kristi skyld, som jeg tror på, og som har lidd døden for meg, er berget. Og hvis du slik holder ut i troen, skal du sannelig bli frelst.
40. Men du vil også få føle en forferdelig kamp av loven, naturen, vanen og gammel skikk og endelig hele verden, som strir mot denne tro og tillit til frelsen. Derfor kan vi ikke selv skaffe oss den. Det er ikke en selvlaget tro (selvforhvervet), men en Guds gave og kommer ikke fra oss selv, som Paulus sier.
41. Derfor viser Josef seg meget vennlig mot brørne her og taler til deres hjerte, trøster dem med vennlige ord. Det gjør han bare for å ta bort tvilen fra deres hjerte, for de ventet ikke å få nåde hos ham. Han vil gi dem mot så de kan bli trøstet og være helt visse på at han hadde glemt all deres synd og ondskap.
42. Videre tilføyer Moses at Josef så barn av sine sønner til tredje ledd, og at han levde hundre og ti år. I denne tida ble folket stort og tallrikt.
24 Og Josef sa til sine brødre: Jeg dør, men Gud skal visselig se til dere og føre dere opp fra dette land til det land han har tilsvoret Abraham, Isak og Jakob. 25 Og Josef tok en ed av Israels sønner og sa: Gud skal visselig se til dere, og da skal dere føre mine ben opp herfra. 26 Og Josef døde, hundre og ti år gammel; og de balsamerte ham og la ham i kiste i Egypten.
43. Josef viser her sin tro, ved at han ber om å få være blant dem som skulle vekkes opp med Kristus. Og jeg tror at han ble levende sammen med de andre hellige som omtales i Mat. 27, 52-53. Han vil hvile i Kana’ans land, selv om det betyr lite hvor man blir begravd. For han kunne også ha blitt gravlagt i Egypt. Og det hadde ikke vært vanskeligere for Kristus å vekke fedrene opp av graven enten det var i Egypt eller andre steder. Men for å vise sin tro på Kristus, ber han dem føre hans ben til Kana’ans land. Han visste også at Israels folk skulle bli mange i det landet fedrene hadde fått.
44. Derfor ber han om at hans gravsted skulle være slik at etterkommerne så det. Fedrene og forfedrenes barn og barnebarn skulle få en påminnelse om at de også skulle bli faste i den samme tro og løfte som han og fedrene hadde hatt.
45. Dette er nå den kjære Genesis (1. Mosebok). Må vår kjære Herre Gud gi at andre må gjøre det bedre enn jeg! Jeg kan ikke mer. Jeg er trett. Be til Gud for meg, at han vil gi meg en god og salig avskjedstime!
(Overs. merkn.: Dette skrev Luther mot slutten av sitt liv. Han avsluttet forelesningene om 1. Mosebok i 1545, og døde året etter.)
_____________________
Martin Luther:
Kommentar til 1. Mos. 50.
Etter F. W. Bugges oversettelse, utg. 1864, som var oversatt etter Walchs tyske tekst. Bibelteksten her er Norsk oversettelse fra 1930. Kommentaren er enkelt bearbeidd av NDH.
1 Mos 50, 1 – 26. 1. Og Josef bøyde seg ned over sin fars ansikt og gråt over ham og kysset ham. 2 Og Josef bød legene som han hadde i sin tjeneste, å balsamere hans far; og legene balsamerte Israel. 3 Firti dager gikk med hertil, for så mange dager går med til balsameringen; og egypterne gråt over ham i sytti dager.
1. I dette siste kapitlet breskrives nå begravelsen. Den ærbødighet som Moses viser mot sin far, kommer av håpet og troen på oppstandelsen. For han er viss på at hans far lever. Ellers ville han verken kysse eller balsamere ham. Men det var en meget vakker religiøs skikk at de brukte førti dager til å balsamere ham og gråt over ham i tretti dager. For når man legger disse to tall sammen, blir det sytti dager.
2. Det var sannelig stor prakt. Gud begravde Jakob med større herlighet enn sin sønn Kristus Jesus. Og Moses angir ikke uten grunn så nøye de dagene man balsamerte og gråt over Jakobs likferd.
3. Det er overhodet noe stort at denne fremmede fikk slik ære hos kong Farao og fyrstene i Egypt, at de gråt så lenge over ham og så frivillig og med så stor ærbødighet viste Jakobs legeme den siste ære. Det er slik de gudfryktige pleier å ære hverandre.
4. Dernest kan man også se av denne balsamering, at egypterne må ha hatt mange slags gode krydder, som myrra, balsam og kanel. Det kunne vedlikeholde liket i sytti dager. Man mente at myrra hadde kraft til å hindre et lik fra å gå i forråtnelse og stinke. Da Augustus kom til Egypt, fikk han se likene av Alexander den store og Ptolemeus. De hadde ligget mange år i graven. Men Augustus ble meget forundret over at de kunne bevares så godt, så både huden og lemmene var på dem. Det samme er fortalt om keiser Titus’ lik. Slik var det meget kostbare krydder som de balsamerte likene med, slik at de ikke råtnet på mange år, selv om det er et meget varmt land og varmen snart oppløser et legeme.
5. Vi pleier å oppbevare kjøtt ved frost om vinteren istedenfor myrra. Det skjer særlig i land i nord, som i Danmark og andre steder. Det er vår myrra. Men det er ganske underlig at de kunne bevare et lik fra å gå i forråtnelse og stinke i den varme solen i Egypt. Dermed ville Gud antyde at de som er døde i Kristus er balsamert med sann myrra. Kristus er vår myrra, slik de vise menn også ofret myrra til ham, Mat. 2, 11. For tror vi på ham, da blir vi salvet med myrra så vi ikke forgår, men bli oppholdt til den kommende oppstandelse.
4 Da sørgedagene over ham var til ende, talte Josef til Faraos husfolk og sa: Dersom jeg har funnet nåde for deres øyne, så tal for meg til Farao og si: 5 Min far tok en ed av meg og sa: Jeg dør; i min grav som jeg lot grave for meg i Kana'ans land, der skal du begrave meg. La meg derfor få dra opp og begrave min far og så vende tilbake! 6 Og Farao sa: Dra opp og begrav din far, således som du tilsvor ham.
6. Josef ber om lov til å begrave sin far, ikke bare for å vise ærefrykt og ærbødighet mot kongen, slik Guds bud krever i 1. Pet. 2, 17: Ær kongen. Men det skulle skje også på grunn av de borgerlige embeter han hadde og som var nødvendige for å styre riket. Han kunne ikke forlate det uten faraos tillatelse. Dessuten fryktet han også for at egypterne kanskje kunne tro at han tenkte på å flykte. De kunne også tenke at Josef foraktet dem siden han mente det var bedre å begrave ham i Kana’an enn i det vakre, herlige rike Egypt. De kunne vel også tenke som så: Vi er større enn alle folk i hele verden i adel, makt og gull og gods. Hvorfor søker nå Josef en annen grav for sin far enn her i Egypt? Derfor viser han til den ed som han hadde gitt sin far. Og han lover å komme tilbake igjen. Ja, han vil ikke gå en fot lenger enn han måtte på grunn av denne ed og det kongen tillot ham. Det er som om han ville si: Jeg har ikke noe imot dette landet, og ønsker heller ikke å flykte fra det. Men jeg må holde løftet til min far. Slik ble nå kongen villig til å la ham fare med nåde, og gav ham også et følge med, slik det står videre i teksten:
7 Så drog Josef opp for å begrave sin far; og alle Faraos tjenere, de eldste i hans hus, og alle de eldste i Egyptens land drog opp med ham, 8 og hele Josefs hus og hans brødre og hans fars hus; bare sine små barn og sitt småfe og storfe lot de bli tilbake i landet Gosen. 9 Og både vogner og hestfolk drog opp med ham, så det blev et meget stort tog. 10 Da de kom til Goren-Ha'atad på hin side Jordan, holdt de der en stor og høytidelig sørgefest, og han gjorde likferd etter sin far i syv dager. 11 Og da landets innbyggere, kana'anittene, så likferden i Goren-Ha'atad, sa de: Det er en prektig likferd egypterne holder der. Derfor kalte de stedet Abel Misra'im*; det ligger på hin side Jordan.
<* egypternes sørgemark.> 12 Og hans sønner gjorde med ham således som han hadde pålagt dem; 13 hans sønner førte ham til Kana'ans land og begravde ham i hulen på Makpela-marken, den mark som Abraham hadde kjøpt av hetitten Efron til eiendoms-gravsted, østenfor Mamre. 14 Og da Josef hadde begravet sin far, vendte han tilbake til Egypten, både han og hans brødre og alle de som hadde draget opp med ham for å begrave hans far.
7. Farao tillater ikke bare Josef å dra til Kana’ans land, men hele kongens hus drar med ham, alle de eldste i Egypt, hans brødre og deres barn og tjenstefolk. Bare de minste barna og husdyrene lot de være igjen i Egypt. Det var sannelig en meget vakker likferd. For Josef ville begrave sin far med heder, for å oppfylle sitt løfte, og for at det skulle bli kunngjort for hele Egypt og Kana’an, at Jakob var død. Derfor oppholdt de seg ennå sju dager i Kana’an, i tilllegg til de sytti dager da faren ble balsamert og de gråt over ham. Det skjedde ikke med ond hensikt, men fordi han ville sørge også i denne tida.
8. Ordet Atad ( på norsk står Goren Ha’atad) oppfatter noen som et fellesnavn og oversetter det med tornebusk eller en annen slags torner, som stedet skulle være inngjerdet med. Vi bruker også å lage hegn og gjerde omkring våre åkrer eller haver med forskjellige slags torneplanter. Det var en åpen plass eller en låve, inngjerdet med torner der man pleidde å treske korn. Andre mener derimot at Atad er navnet på en mann.
9. Men her oppstår et spørsmål som jeg synes er meget vanskelig. Og det er hvordan Moses kan si at Josef kom fra Egypt og drog over Jordan. For den rette veien fra Egypt er gjennom ørkenen Etan, og her kan man reise til Hebron på tjuefire dager. Jordan ligger derimot lenger mot øst. Men jeg besvarer dette spørsmålet slik: Jakob ble ført på den samme vei over Jordan som Israels barn senere brukte. For de drog østfra over jordan. Det hebraiske ordet betyr både ved og på den andrev siden av Jordan. Hebron var nærmere Egypt eller i alle fall like nær som Jordan. Men Josef førte ikke sin far over Jordan, ettersom Atad lå ved siden av Jordan.
15 Da Josefs brødre så at deres far var død, sa de: Bare nu ikke Josef vil hate oss og gjengjelde oss alt det onde vi gjorde mot ham!
10. Her ser du først hvilken forferdelig ulykke synden og en ond samvittighet er. Den er nesten et ulegelig sår. Jakobs sønner hadde hørt hvorledes deres far hadde velsignet dem, og faren hadde forkynt en sørgelig stor straff over Simon og Levi. Men deres synd og misgjerning hadde han forlatt dem. For faren velsignet jo dem også ved at de skulle vokse og bli mange. Men alle de andre stammene var velsignet og gjort rike, og særlig Juda. Dessuten hadde de levd 17 år sammen med faren og Josef i Egypt. Og da hadde de fått mange store velgjerninger av ham og alltid fått hans faderlige nåde og barmhjertighet og hjertelige broderkjærlighet. Han hadde ikke bare talt vennlig til dem, men også latt dem dra tilbake til sin far etter at han hadde gitt dem de største gaver.
11. Slik ser man hos Josef ikke noe annet enn hjertelig barmhjertighet, både i det ytre og i det indre. Hans hjerte var helt fylt av en fars kjærlighet. Hans hender var fulle av store velgjerninger mor brørne. Og likevel er deres hjerte ennå urolig, og de pines og plages slik av sin onde samvittighet på grunn av sin store synd og av dødens brodd. De kunne ikke ha tillit til ham og vente noe godt fra ham, som dog hadde gjort så mye godt mot dem før.
12. Er da ikke synden grusom og forferdelig? Den er lett å gjøre og utføre, særlig utenfor anfektelsen, når menneskene sikkert og fritt synder uten noe frykt. De mener at det er ingen fare. Men når synden blir åpenbart, og den onde samvittighets brodd kommer, da er ingen tilgivelse eller trøst sterk nok til å fordrive den og motså den.
13. Derfor fortjener paven og hans flokk å være forbannet som Djevelen selv, fordi han har fylt verden med utallig mange synder og lære, så man tviler på Kristi barmhjertighet og nåde. For det er hardt nok for et stakkars menneske å lengte etter Guds nåde og syndenes forlatelse. Av natur flyket mennesket fra Gud og hater ham. Når det føler at han er blitt vred på grunn av mange og stygge synder, er det vanskelig å få trøst. Syndenes forlatelse har vanskelig for å feste seg i hjertet, enda den er bekreftet med mange løfter og tegn på Guds nåde. Av dette kan vi slutte hvilken skarp gift synden er i menneskenaturen. Dette ser man ikke så lett når man bare taler om loven, med mindre den begynner å virke og synden blir levende i oss. Da viser det seg hvor fryktelig, forgiftet og et helvetets onde og ulykke dette er, og man tror at endog Guds Sønns død og blod neppe kan dekke og utslette synden.
14. Se dog, hvorledes det var med Peter og de andre disiplene, hvor hardt og vantro og uvillig deres hjerte er når det gjelder å tro Kristi oppstandelse. Slik henger også synden fast ved brødrene til Josef. De har ennå ikke blitt rolige ved Josefs store velgjerninger og vennlige tale til dem. Det har de heller ikke ved at han var full av vennlighet og kjærlighet og gav dem bud med til faren. Og heller ikke ved at de i så mange år hadde levd sammen. For derfor er de nå så fryktsomme etter farens død. de frykter fordi de vet de fortjener Josefs vrede og straff for det onde de hadde gjort mot ham. Hvem tenker og taler vel slik uten selve syndens gift som nå er vekt opp ved loven? De kunne ikke overvinne eller lege den, selv om de nu allerede i nesten sytten år er blitt noe helbredet. Hvor lett og glatt gikk det dog ikke da Simon og Levi og de andre brørne syndet! Men hvor vanskelig de nå har for å bli legt og tilfreds igjen, det vitner Skriften om her. Og av dette kommer det også at mange som ikke hører på nådens ord, blir drevet til fortvilelse så de enten springer i sjøen eller henger seg selv. For de kan ikke tåle syndens kraft som nå har våknet og blir levende i dem. Så lenge synden ligger for døren og sover, som det sies om Kain, akter man ikke på den. Men føyer den ene grusomme synd seg til en annen, og man faller i den ene synd etter den andre. Men når den våkner og blir levende, da må Guds Sønns blod til for å fjerne og ta den bort. Ja, da kreves det et så stort og kostbart legemiddel, nemlig Gud som ble menneske og Guds Sønns eget blod.
15. Da nå ulykken og jammeren ved arvesynden er så stor, som vi er unnfanget og født i, så må man også så mye mer anklage (forbanne) de stygge papistene. For de øker vår skade og gjør den ennå større ved pavens gjerningssynder og lover.
16. Men den som bare kan vokte seg for synden, kan komme det i hu å gjøre det, og de som er falt, må lære å stå opp igjen og tro fast. I slike kamper lærer vi også å forstå hva tro er, det som sofistene (ved spisfindige diskusjoner; overs. anm.) ikke vet. For de mener at troen bare er en tanke etter vår egen frie beslutning. For de kan ikke si noe om loven og synden. Derfor forstår de heller ikke evangeliet og Guds nåde, men mener at det er enkle saker som man lett kan ordne ved gode gjerninger og naturlige krefter. Men hadde de lært og erfart i anfektelser hvor vanskelig det er å reise seg og bli vekket opp fra synden og døden i troen på vår Frelser, Kristus, da ville de nok tale helt annerledes. Men da de ikke vet noe om dette, ligger de og sover og innbiller seg at synden er ikke noe annet enn kjøtets lyst. Men tvil og vantro, fiendskap mot Gud og flukt fra ham, det kan de ikke si noe om. Derfor fortjener de ikke å kalles teologer. For de vet ingen ting om de viktigste hovedstykker i den kristne lære.
17. Derfor skulle vi lære at synden er en skrekkelig ulykke, men ikke når vi gjør den. For da er den til meget stor behag for oss, og vi har stor lyst til den. Men når det blir vekt opp ved loven, da lærer vi at den er selve helvete, langt sterkere enn himmel og jord. Det gjør at man ikke uten stor møye og mye arbeid kan gripe nåden. Et hjerte som er tynget av loven og synden, kan tenke slik med seg selv: Enda jeg har syndet mye, så har likevel Gud sendt sin Sønn til verden, ikke for å dømme verden, men for at verden skal bli frelst ved ham, Joh. 3, 17. Er ikke denne trøst nær, da er det ikke noen hjelp eller noe råd mot synden og dens brodd, om du så tok tusen munkekutter (drakter) på deg og gjorde pilegrimsreiser til verdens ende.
18. Slik hadde også jeg det før i tiden, da jeg ennå var munk. Jeg hadde det håp at jeg skulle kunne få ro i min samvittighet med faste, bønn og mye våking, og det pinte og plaget jeg mitt legeme med. Men jo surere jeg lot det bli, desto mindre ro og fred følte jeg. For det rette lys var borte fra meg. Jeg var uten tro og bad til de døde helgener og jomfru Maria. Jeg ofret messeoffer til dem helt til vi nå igjen ved Guds store nåde er kommet ut av dette mørke og kjenner Kristus. Det skjendige uhyre paven og hans sofister har helt begravd ham. Jeg vet nå (Gud skje lov!) at han ikke bare en gang i tiden for 1500 år siden er død, men at hans død vedvarer fra verdens begynnelse til dens ende, og at han hjelper alle hellige til alle tider i verden, både Adam og Eva og de andre. Kristus er ennå så ny for meg, som om han i denne stund hadde utgydt sitt blod. Jeg visste ikke noe om dette i pavedømmet. For da mente jeg at Kristi død bare galdt arvesynden eller de synder jeg hadde gjort for lenge siden i barndommen. Men nå galdt den ikke for meg.
19. Men la oss nå lære og holde fast ved at vi ikke får fred eller ro for synden uten ved troen alene, som ser på slangen som Gud har opphøyet: ”Og likesom Moses opphøyet slangen i ørkenen, slik skal Menneskesønnen bli opphøyet. for at hver den som tror på ham, ikke skal fortapes, men ha evig liv,” Joh. 3, 14-15.16. Troen gjør det. Den gjør at samvittigheten blir stille og får fred, helt til verdens ende. Ikke slik at man ikke lenger skal tale om synden. For Gud vil at vi skal komme i hu de undelige velgjerninger og takke ham for at han har ført oss ut av djevelens fengsel og forløst oss. Men slik at vi nå kan få syndenes forlatelse og et evig liv ved Kristus.
20. Nå følger brødrenes tale for å gjøre Josef mildere. Og noen sier at det var Efraim som de sendte til ham og som talte for dem.
16 Så sendte de bud til Josef og lot si: Din far gav oss før sin død dette pålegg: 17 Så skal dere si til Josef: Tilgi, kjære, dine brødres misgjerning og deres synd, at de har gjort ille mot deg! Så tilgi nu oss, som også tjener din fars Gud, vår misgjerning! Og Josef gråt da de talte således til ham. 18 Siden kom også hans brødre selv og falt ned for ham og sa: Se, vi vil være dine tjenere.
21. De bruker her en spesiell talemåte. De gjentar ikke bare farens befaling, som de ville tvinge ham med liksom med en lov til å tilgi deres synder. Men de ville også smykke seg med dette navnet: tjenere til din fars Gud. Det er som om de ville si: Vi er også Guds tjenere, vi tjener den samme Gud som også du og din far har tjent. Derfor tilgi oss synden for vår felles Guds skyld som vi alle frykter, ærer og har for øye. De tvilte ikke på at Gud hadde forlatt dem alle deres synder. Men de er usikre på hvorledes broren var og hvilket hjertelag han har mot dem. I sytten år hadde han nok vist dem mange velgjerninger og slik bevist at han var forsonet med dem og godvillig hadde forlatt dem alt. Men de følte det motsatte at han ennå ikke hadde tilgitt dem. De kunne ennå ikke slå seg til ro med så mange bevis på hans gode vilje og broderkjærlighet. Dette er nå, som jeg har sagt, syndens art og natur som piner samvittigheten svært også for mennesker. Men han anklager og forskrekker den ennå mer for Gud.
19 Da sa Josef til dem: Vær ikke redde; er vel jeg i Guds sted? 20 Dere tenkte ondt mot meg; men Gud tenkte det til det gode for å gjøre det han nu har gjort, og holde meget folk i live. 21 Så vær da ikke redde, jeg vil sørge for dere og deres barn. Og han trøstet dem og talte vennlig til dem. 22 Josef blev boende i Egypten, både han og hans fars hus; og Josef blev hundre og ti år gammel. 23 Og Josef fikk se Efra'ims barn i tredje ledd; også barna til Makir, Manasses sønn, blev født på Josefs knær*.
<* d. e. født mens han ennu levde, så han kunne ta dem på sine knær.>
22. Josef svarer brødrene sine meget vennlig og fredelig: Jeg, sier han, tar Gud med, han som dere sier at dere tjener, og som jeg også gjerne hører og tror. Det samme skulle dere også tenke om meg. For jeg har også hørt det av vår far. Derfor erkjenner og mottar jeg dette budskapet deres vennlig og ydmykt. Jeg opphøyer meg ikke over Gud og vil ikke at dere skal vente noe ondt av meg eller mistenke meg for å gjøre noe imot Gud. Holder dere meg for en Guds tjener, så tror jeg ikke at jeg skal ønske å gjøre noe mot ham. Har Gud forlatt deres synden, og dere har en god samvittighet og dere er visse på dette Guds løfte og tilgivelse, hvorledes kan dere da tvile på meg? For jeg er jo ikke over Gud. Bli også dere med meg under Gud og la oss håpe at han er nådig mot oss og at vi er forlikte med ham.
23. Disse ordene er fulle av hjertelig ømhet og kjærlighet fra Josef til brødrene. Hans vennlighet og barmhjertighet overvelder ham, han kan ikke holde seg. Han må gråte. Og da han nå hører at hans brødre fremdeles tviler på om han har tilgitt dem, etter at de har fått tilgivelse hos Gud og fra faren Jakob, sier han til dem: Har Gud forlatt dere deres synd, hvorfor skulle da ikke også jeg forlate dere alt det onde som dere har gjort mot meg? Han tilføyer et alvorlig ord og sier: Det er vel sant at dere tenkte ondt mot meg. Men Gud er underfull i sitt råd. Han har vendt deres onde tanker til nytte og gavn for oss alle.
24. Derfor vil ikke Josef at de skal nekte eller glemme synden, og heller ikke at de slik som de hadde traktet etter, skulle drepe han. Men han sier: Se, hvilken underfull gjerning Gud gjør her, at han vendte det til en stor velsignelse. For jeg fikk hjelpe mange folkeslag, som hadde dødd av hunger og aldri lært Gud å kjenne. Og de hadde heller ikke hørt hans ord, hvis dere ikke hadde solgt meg til Egypt. Slik har Gud gjort noe godt av det onde. Derfor vil jeg gjerne tilgi dere, for jeg ser at Gud ved deres onde råd har gjort meg og mange andre mye godt. Dette er det som Paulus skriver om i Rom. 8, 28: For vi vet at alle ting tjener dem til det gode, som elsker Gud, så mange som etter hans råd er kalt. Augustin sier også et sted: Gud er så god at han ikke lar noe ondt skje, med mindre han kan gjøre noe godt ut av det.
25. Men av dette følger ikke at vi skal gjøre det onde, slik ugudelige mennesker vil og som Paulus har gjendrevet i Rom. 3, 7f: Men hvis Guds sannferdighet ved min løgn viser seg større til hans ære, hvorfor blir jeg da likevel dømt som synder? Skal vi da ikke like gjerne gjøre det onde for at det gode kan komme av det – slik vi spottes for og som noen sier at vi lærer? Rettferdig er den dom som rammer slike. Vistnok er loven kommet til for at synden skulle bli større. Det betyr: Loven viser hvor stor synden er, og dermed blir den ikke tatt bort, men blir større og mektigere. Men denne sannhet gjør, at også nåden blir mektigere. Derfor skal ikke den store synden drive noen til fortvilelse. Men man skal så meget mer prise og forherlige nådens storhet, som oppsluker syndene hvor store de enn er.
26. Men dette er en ugudelig og dårlig slutning: Så sant Guds nåde og barmhjertighet forherliges ved vår synd, så kan vi synde fritt. For Gud vil ikke ha og tillate dette. Han gir deg heller ikke en slik regel, slik at du kunne synde fritt. Han sier ikke at han vil gjøre noe godt for syndens skyld. Det er en ting å gjøre godt for syndens skyld, og noe annet å hjelpe en i hans synd for å befri ham fra den.
27. For Gud er en stor fiende av synden og hater den sterkt, og likevel gir han oss dette løftet: Den som har falt, skal ikke fortvile. Han ber oss ikke å synde, men forbyr det og vil at vi ikke skal synde. Men når vi har syndet, anklager og forskrekker loven vår samvittighet for at synden ved budet skal bli over måte syndig, Rom. 7, 13. Det ser vi her på Josefs brør. Og da vil Gud ikke at døden skal herske som han sier ved profeten Esekiel 18, 23: ”Skulle jeg ha behag i den ugudeliges død? sier Herren Herren. – Mon ikke heller i at han vender om fra sin vei og lever?” For mens han hater synden, vil han likevel ikke at den som er falt, skal bli i synden når den er blitt levende. Og ved loven sårer og piner den da samvittigheten. Men da gir han løfte og hjelp for å hindre at et slikt såret hjerte skal fortvile. En fariseer eller en egenrettferdig blir ikke salig ved sin tillit til sin egen fromhet. David eller røveren på korset skal ikke fortvile på grunn av synden, som om han må gå fortapt på grunn av den.
28. Men han skal holde seg på den rette middelvei og vokte seg for synden. For enda Gud har gitt løfte om nåde og tilgivelse, som Augustin sier, har han ikke gitt løfte om at du sikkert skal reise deg fra ditt fall, slik som Saul og Judas heller ikke reiste seg. Det står ikke i vår makt å gripe nåden. Og du vet ikke om du også kan ta imot det løfte som tilbys deg. Derfor skal vi frykte Gud som hater både hovmot og fortvilelse. Liksom jeg ikke, sier han, har behag i syndere, slik har jeg heller ikke behag i synderes død. Men når du ved djevelens ondskap har latt deg drive til å synde, og loven nå fordømmer deg, da skyter djevelen sine gloende piler mot deg og ønsker å styrte deg i helvete. Da vil jeg ikke at du skal dø eller fortvile, men fly til Frelseren, Kristus, som ikke har lyst til at synderen dør. Esek. 18, 32. Og han har heller ikke behag i synderen.
29. På denne måten gjør Gud det onde til noe godt. Han vil ikke at det onde skal skje, men hans godhet er så stor at han ikke kan annet enn å forlate oss synden når synderen sukker og ber om nåde, selv om vi er onde. Når det skjer, skal han få forlatelse.
30. Denne store trøst skal flittig prentes inn i de gudfryktiges hjerter, for på den måte å vekke og styrke troen. Men vi må se til at vi ikke misbruker den, slik som Sirak formaner i kap. 5, 5-7: ”Vær ikke for trygg på tilgivelsen så du dynger synd på synd. Si ikke: ’Hans miskunn er stor, mine mange synder vil han tilgi.’ For hos ham er både miskunn og vrede, og hans harme hviler over syndere. Nøl ikke med å vende om til Herren, utsett det ikke fra dag til dag: for brått vil Herrens vrede bryte løs, på hevnens dag skal du forgå.” Vi pleier å kalle dette: å synde på nåde. Og i v. 4 sier Sirak: ”Si ikke: ’Jeg har syndet, men hva rammet meg?’ For Herren er langmodig.” Men han vil likevel ikke la deg bli ustraffet.
31. Derfor, jo større Guds nåde og barmhjertighet er, desto mindre skal man misbruke den. Men den som faller, skal ta sin tilflukt til Guds nåde. Da skal man nok se hvor vanskelig det er å bli oppreist og trøstet. Men har man grepet trøsten, da er synden allerede helbredet. Men dersom du i tillit til Guds godhet og nåde, med vitende og vilje drister deg til å overtre hans bud, da er det store fare for at synden helt kan overvelde deg, før du får forlatelse i hans Sønn. Det skjedde med Judas, Saul, Akitofel, Absalon. De lengtet ikke lenger etter den fordi de før hadde vært så harde og syndet på Guds godhet og barmhjertighet.
32. Når derfor Sirak sier: Vær ikke for trygg på tilgivelsen osv, da taler det om den framtidige synd. Derfor kan ikke noen fra dette ordet bevise sofistenes villfarelse når de lærer at man ikke skal tro på syndenes forlatelse og at den er usikker. Meningen med Siraks ord er: Du skal ikke fortsette å synde. Man skal ikke på den måten forlate seg på Guds nåde og barmhjertighet, at man vil misbruke den. For slik er de som sier: La oss gjøre det onde for at det gode kan komme av det.
33. Når Gud har forbudt synden, vil han at du skal fly fra den og vokte deg for den. Men har det først skjedd og den biter og driver deg til fortvilelse, da skal du skynde deg til nådens ord. Adam i Paradis flyktet og skjulte seg for Gud, ved at han erkjente at han var naken og ikke kunne bestå for Guds ord. Det var synden i sin rette kraft med en forferdelig anklage og fordømmelsesdom. Og Adam var den gang i virkeligheten død etter den dom som Gud hadde felt i 1. Mos. 2, 17: den dag du eter av det, skal du dø. Men Adam ble levende igjen da han hørte løftet om kvinnens sæd i 1. Mos. 3, 15: ’Jeg vil sette fiendskap mellom deg og kvinnen, mellom din ætt og hennes ætt. Han skal knuse ditt hode, og du skal knuse hans hæl.’ Det betyr at Adam og Eva ikke skulle dø, men leve. De skulle få en ætt som skal frelse dem. Ved dette ble de begge levende igjen og salige.
34. Derfor må man flittig holde fast ved det at Gud ikke har behag i synden og heller ikke gjør noe for syndens skyld. For han hater og straffer den, som skrevet står: Jeg vil betale enhver etter hans gjerninger. Men der synden er mektig ved loven, tilbyr han nåde og salighet. Først har jeg forbudt deg å være hovmodig, sier han. Men du har ikke vært lydig mot meg. Nå forbyr jeg deg å fortvile. Du må vokte deg for begge disse syndene og ikke si: Synden er forlatt og betalt, og jeg vil leve trygt og uten frykt. I en slik sikkerhet skal du ikke være. For det kan vel hende at du blir overfalt av fortvilelse før du får grepet barmhjertigheten. Du kjenner ikke din dødsstund, eller om du kanskje blir overrumplet av ham og ikke får tid og rom til å omvende deg.
35. For synden eller døden er ikke noe som man etter eget behag kan legge av eller kaste fra seg, som man kaster av seg en kledning. Men den trenger gjennom kjøtet og åndens marg, slik vi ser at de som er fortvilet tæres bort av sine tunge anfektelser og hjertets store bekymring. David følte sterkt denne syndens makt og herredømme da han hørte Natans harde ord i 2. Sam.12, 7: Du er mannen. Da ropte han med høy røst, v. 13: Jeg har syndet mot Herren. Da står intet annet for hans øyne og hjerte enn døden og den evige fordømmelse. Ja, han hadde måtte dø i samme øyeblikk hvis ikke profeten straks hadde sagt til ham: Herren har tatt bort din synd, du skal ikke dø. Så sterk er fortvilelsen og synden at den fortærer både legeme og sjel.
36. Derfor vokt deg vel for å synde på Guds nåde. Man skal forlate seg på den alene og holde fast ved den når fortvilelsen bryter løs. Her skulle da prestene og kirkens tjenere være flittige og hjelpe til. Og her skulle man prise og opphøye Guds nåde og barmhjertighet, som er langt mektigere enn noen synd. Natan vakte opp David fra de døde ved sin trøst: Herren har tatt bort din synd. Hva gjør du? Vil du dø i syndene dine? Men han kunne ikke seire over dem på lenge. For ennå kjempet han lenge med syndens brodd og bit, enda synden var forlatt og tilgitt. For se, hvor ynkelig og elendig han klager over dette i salmene. Der kan du se hvilken skade synden gjør. Den er en utålelig byrde og en rett djevelsk gift.
37. Derfor drist deg ikke til å gjøre det onde, for at det gode skal komme av det. Gud bruker nok denne synd som Josefs brør gjorde til å hjelpe mange folk. Og her og der i Skriften står mange andre eksemepler på Guds nåde og barmhjertighet. Likevel er det fare for at de som er trygge kan overlistes av døden og fare til helvete, før de kan ta sin tilflukt til Guds barmhjertighet.
38. For det vitner også denne fortelling om og viser hvor vanskelig det er å gjøre bot etter en synd man har gjort. Det er også vanskelig for de som bekjenner sin synd å tro på denne hjelp at Gud er nådig uten betaling for sin Sønn Jesu Kristi skyld. Og særlig koster det dem stor møye og arbeid å komme ut av fortvilelsen, de som er oppdratt i pavens lov og fengsel og er bundet i menneskenes garn. Her vil man alltid komme fram med sin egen fortjeneste og be om at Gud skal se på deres anger og gode gjerninger. Denne villfarelse forsvarer ennå i dag sofistene i Løwen frekt og ganske ukristelig.
39. Men vi har fordømt og forkastet den. For boten inneholder samvittighetens skrekk og troen. Det er: at Kristus for intet og av nåde hjelper den arme synderen som nå står på nippet til å fortvile. Den som likevel reiser seg ved troen og roper: Gud! Forbarm deg over meg for Kristi skyld, som jeg tror på, og som har lidd døden for meg, er berget. Og hvis du slik holder ut i troen, skal du sannelig bli frelst.
40. Men du vil også få føle en forferdelig kamp av loven, naturen, vanen og gammel skikk og endelig hele verden, som strir mot denne tro og tillit til frelsen. Derfor kan vi ikke selv skaffe oss den. Det er ikke en selvlaget tro (selvforhvervet), men en Guds gave og kommer ikke fra oss selv, som Paulus sier.
41. Derfor viser Josef seg meget vennlig mot brørne her og taler til deres hjerte, trøster dem med vennlige ord. Det gjør han bare for å ta bort tvilen fra deres hjerte, for de ventet ikke å få nåde hos ham. Han vil gi dem mot så de kan bli trøstet og være helt visse på at han hadde glemt all deres synd og ondskap.
42. Videre tilføyer Moses at Josef så barn av sine sønner til tredje ledd, og at han levde hundre og ti år. I denne tida ble folket stort og tallrikt.
24 Og Josef sa til sine brødre: Jeg dør, men Gud skal visselig se til dere og føre dere opp fra dette land til det land han har tilsvoret Abraham, Isak og Jakob. 25 Og Josef tok en ed av Israels sønner og sa: Gud skal visselig se til dere, og da skal dere føre mine ben opp herfra. 26 Og Josef døde, hundre og ti år gammel; og de balsamerte ham og la ham i kiste i Egypten.
43. Josef viser her sin tro, ved at han ber om å få være blant dem som skulle vekkes opp med Kristus. Og jeg tror at han ble levende sammen med de andre hellige som omtales i Mat. 27, 52-53. Han vil hvile i Kana’ans land, selv om det betyr lite hvor man blir begravd. For han kunne også ha blitt gravlagt i Egypt. Og det hadde ikke vært vanskeligere for Kristus å vekke fedrene opp av graven enten det var i Egypt eller andre steder. Men for å vise sin tro på Kristus, ber han dem føre hans ben til Kana’ans land. Han visste også at Israels folk skulle bli mange i det landet fedrene hadde fått.
44. Derfor ber han om at hans gravsted skulle være slik at etterkommerne så det. Fedrene og forfedrenes barn og barnebarn skulle få en påminnelse om at de også skulle bli faste i den samme tro og løfte som han og fedrene hadde hatt.
45. Dette er nå den kjære Genesis (1. Mosebok). Må vår kjære Herre Gud gi at andre må gjøre det bedre enn jeg! Jeg kan ikke mer. Jeg er trett. Be til Gud for meg, at han vil gi meg en god og salig avskjedstime!
(Overs. merkn.: Dette skrev Luther mot slutten av sitt liv. Han avsluttet forelesningene om 1. Mosebok i 1545, og døde året etter.)
_____________________
Luthers katekisme
Luthers lille katekisme
Bokmål.
DEN FØRSTE PARTEN: LOVEN ELLER DE TI BUD.
Det første bud
Du skal ikke ha fremmede guder for meg.
Det er: Vi skal frykte og elske Gud over alle ting og sette all vår tro og lit til ham.
Det andre budet.
Du skal ikke misbruke Herrens din Guds navn. For Herren vil ikke holde den uskyldig som misbruker hans navn.
Det er: Vi skal frykte og elske Gud, så vi ikke ved hans navn banner, sverger, gjør trolldom, lyver eller bedrar, men påkaller Guds navn i all vår nød, ber, lover og takker.
Det tredje budet.
Kom ihu at du holder hviledagen hellig.
Det er: Vi skal frykte og elske Gud, så vi ikke ringeakter prekenen og Guds ord, men holder det hellig, gjerne hører og lærer det.
Det fjerde budet.
Hedre din far og din mor, så det kan gå deg vel, og du må leve lenge i landet.
Det er: Vi skal frykte og elske Gud, så vi ikke ringeakter og forarger våre foreldre eller andre som Gud har satt over oss, men holder dem i ære, tjener og lyder dem, elsker og akter dem.
Det femte budet.
Du skal ikke slå ihjel.
Det er: Vi skal frykte og elske Gud, så vi ikke gjør vår neste skade eller mén på hans legeme, men hjelper og støtter ham i all legemlig nød.
Det sjette budet.
Du skal ikke drive hor.
Det er: Vi skal frykte og elske Gud, så vi lever et rent og sedelig liv både i ord og gjerninger, og enhver skal elske og ære sin ektemake.
Det sjuende budet.
Du skal ikke stjele.
Det er: Vi skal frykte og elske Gud, så vi ikke tar penger eller gods fra nesten vår og ikke drar det til oss ved falske varer eller annen svik, men hjelper ham å berge sin eiendom og bedre sine kår.
Det åttende budet.
Du skal ikke si falskt vitnesbyrd mot din neste.
Det er: Vi skal frykte og elske Gud, så vi ikke lyver på vår neste, forråder ham, baktaler ham eller fører vanrykte over ham, men unnskylder ham, taler vel om ham og tar alt i beste mening.
Det niende budet.
Du skal ikke begjære din nestes hus.
Det er: Vi skal frykte og elske Gud, så vi ikke med list trakter etter vår nestes arv eller eiendom, og ikke tilegner oss den under skinn av rett, men hjelper og støtter ham, så han kan ha sitt i fred.
Det tiende budet.
Du skal ikke begjære din nestes hustru eller hans tjener eller hans tjenestepike eller hans okse eller hans asen eller noe som hører din neste til.
Det er: Vi skal frykte og elske Gud, så vi ikke lokker eller truer fra vår neste hans hustru, tjener eller fe, men minner hans hustru og tjenere om å bli hos ham og gjøre det de er skyldige.
----
Om alle disse bud sier Gud:
Jeg, Herren din Gud, er en nidkjær Gud, som hjemsøker fedres misgjerninger på barna, på dem i tredje og i fjerde ledd. på dem som hater meg, og som gjør miskunn mot tusen ledd, mot dem som elsker meg og som holder mine bud.
Det er: Gud truer med å straffe alle som bryter disse bud. Derfor skal vi frykte for hans vrede og ikke gjøre imot disse bud, men alle de som holder disse bud, lover han nåde og alt godt. Derfor skal vi også elske ham og sette all vår lit til ham og gjøre etter hans bud.
DEN ANDRE PARTEN:
DE TRE TROSARTIKLENE.
Den første artikkel:
Om skapelsen.
Jeg tror på Gud Fader den allmektige, som skapte himmel og jord.
Det er: Jeg tror at Gud har skapt meg og alle andre skapninger, at han har gitt meg legeme og sjel, øyne, ører og alle lemmer, fornuft og alle sanser, og fremdeles oppholder han alt dette.
Han gir meg også klær og sko, mat og drikke, hus og hjem, ektemake og barn, åker, husdyr og alle gode ting. Og han sørger rikelig for meg hver dag med alt jeg trenger til legeme og sjel. Og han verner meg mot all fare, befrir og frelser meg fra alt vondt.
Alt dette gjør han bare av guddommelig og faderlig godhet og barmhjertighet, uten at jeg fortjener det eller er verdig til det.
For alt dette skylder jeg å takke og love ham, tjene og lyde ham. Det er både visst og sant på alle måter.
Den andre artikkelen:
Om gjenløsningen.
Jeg tror på Jesus Kristus, Guds enbårne Sønn, vår Herre, som ble unnfanget ved Den Hellige Ånd, født av jomfru Maria, pint under Pontius Pilatus, korsfestet, død og begravet, fór ned til dødsriket, stod opp fra de døde den tredje dag, fór opp til himmelen, sitter ved Guds, den Allmektige Faders høyre hånd, og skal derfra komme igjen for å dømme levende og døde.
Det er: Jeg tror at Jesus Kristus er sann Gud, født av Faderen fra evighet, og sant menneske, født av jomfru Maria. Og at han er min Herre, som har gjenløst meg, fortapte og fordømte menneske, kjøpt meg fri og frelst meg fra alle synder, fra dødens og djevelens makt. Det har han gjort, ikke med gull eller sølv, men med sitt hellige og dyre blod og sin uskyldige pine og død, for at jeg skal være hans egen, leve under ham i hans rike og tjene ham i evig rettferdighet, uskyldighet og salighet, liksom han er stått opp fra de døde, lever og regjerer i all evighet. Det er både visst og sant på alle måter.
Den tredje artikkelen:
Om helliggjørelsen.
Jeg tror på Den Hellige Ånd, en hellig, allmenn kirke, de helliges samfunn, syndenes forlatelse, legemets (kjøtets) oppstandelse og det evige liv. Amen.
Det er: Jeg tror at jeg ikke av egen fornuft eller kraft kan tro på Jesus Kristus, min Herre, eller komme til ham, men Den Hellige Ånd har kalt meg ved evangeliet, opplyst meg med sine gaver, helliggjort og oppholdt meg i den rette troen. Slik kaller, samler, opplyser og helliggjør han hele den kristne menighet på jorden og holder den oppe hos Jesus Kristus i den rette, ene tro.
I denne kristne menighet gir han meg og alle troende daglig en full syndenes forlatelse, og vil på den ytterste dag vekke meg og alle døde opp og gi meg og alle troende i Kristus er evig liv. Det er både visst og sant på alle måter.
DEN TREDJE PARTEN:
HERRENS BØNN.
Tiltale:
Fader vår, du som er i himmelen.
Det er: Gud innbyr oss kjærlig ved denne lille fortale, så vi sannelig skal tro at han er vår rette Far og vi hans rette barn, så vi trygt og med full tillit skal be til ham, slik gode barn ber sin kjære far om noe.
Den første bønn:
Helliget vorde ditt navn.
Det er: Guds navn er vel hellig i seg selv. Men vi ber i denne bønnen at det også må bli hellig hos oss.
Dette skjer når Guds ord blir lært rett og rent, og når vi lever etter det som Guds barn i et hellig liv. Hjelp oss til det, kjære far i himmelen! Men den som lærer og lever annerledes enn Guds ord lærer, han vanhelliger Guds navn iblant oss. Bevar oss fra det, himmelske Far!
Den andre bønnen:
Komme ditt rike!
Det er: Guds rike kommer vel av seg selv uten vår bønn. Men vi ber i denne bønnen at det også må komme til oss.
Dette skjer når den himmelske Far gir oss sin Hellige Ånd, så vi ved hans nåde tror hans hellige ord og lever et gudfryktig liv her i tiden og der i evigheten.
Den tredje bønnen:
Skje din vilje, som i himmelen så òg på jorden!
Det er: Guds gode og nådige vilje skjer vel uten vår bønn, men vi ber i denne bønnen at den også må skje hos oss.
Dette skjer når Gud bryter ned og hindrer alle vonde råd og vond vilje som ikke vil la oss hellige Guds navn og ikke la hans rike komme til oss. Det er djevelens, verdens og vårt kjøds vilje. Men Gud stryker4 oss og holder oss faste i sitt ord og troen til vår siste stund. Det er hans gode og nådige vilje.
Den fjerde bønnen:
Gi oss i dag vårt daglige brød!
Det er: Gud gir vel også alle vonde mennesker daglig brød uten vår bønn. Men vi ber i denne bønnen at han må la oss forstå at det er en gave fra Gud og ta imot vårt daglige brød med takk.
Med daglig brød mener vi alt som vi behøver for å leve, slik som mat, drikke, klær, sko, hus, hjem, åker, husdyr, penger, gods, en god ektemake, gode barn, gode tjenere, gode og trofaste herrer, et godt styre, godt vær, fred, helse, goder seder, godt navn og rykte, gode venner, trofaste naboer og mer slikt.
Den femte bønnen:
Og forlat oss vår skyld, som vi òg forlater våre skyldnere!
Det er: Vi ber i denne bønnen at vår Far i himmelen ikke vil se på vår synd og ikke nekte å oppfylle vår bønn på grunn av den. For vi er ikke verdige til noe av det vi ber om, og har ikke fortjent det.
Men vi ber at han vil gi oss alt av nåde. For vi synder hver dag på mange måter og fortjener ikke annet enn straff. Så vil også vi av hjerte tilgi og gjøre godt imot dem som synder mot oss.
Den sjette bønnen:
Og led oss ikke inn i fristelse!
Det er: Gud frister vel ingen, men vi ber i denne bønnen at Gud må bevare og forsvare oss, for at djevelen, verden og vårt eget kjød ikke skal bedra oss eller forføre oss til vantro, fortvilelse og andre store skammelige synder og laster. Men om vi blir fristet slik, ber vi om at vi til slutt må seire og holde fast på seieren.
Den sjuende bønnen:
Men frels oss fra det vonde!
Det er: Vi ber i denne bønnen liksom under ett at Faderen i himmelen må frelse oss fra allslags vondt på legeme og sjel, eiendom og ære. Og til slutt når vår time kommer, ber vi om at han må gi oss en salig ende og av nåde ta oss bort fra denne jammerdal til seg i himmelen.
Slutt:
For riket er ditt, og makten og æren i all evighet.
Amen.
Det er: Jeg skal være viss på at disse bønnene tekkes Faderen i himmelen og at han hører dem. For han har selv befalt oss å be slik og lovet at han vil bønnhøre oss.
Amen, amen – det er: Ja, ja, det skal skje slik.
DEN FJERDE PARTEN:
OM DÅPEN.
Hva er dåpen?
Dåpen er ikke bare alminnelig vann. Men den er vann som er innesluttet i Guds befaling og forent med Guds ord.
Hvilket Guds ord er det?
Mat. 28, 18-20: Og Jesus trådte fram, talte til dem og sa: Meg er gitt all makt i himmel og på jord!
Gå derfor ut og gjør alle folkeslag til disipler, idet dere døper dem til Faderens og Sønnens og Den Hellige Ånds navn, og lærer dem å holde alt det jeg har befalt dere. Og se, jeg er med dere alle dager inntil verdens ende!
Hva gir Gud i dåpen?
Dåpen virker syndenes forlatelse, frelser oss fra døden og djevelen og gir den evige salighet til alle som tror det, slik som Guds ord og løfte lyder. Mark. 16,16.
Hvordan kan vann gjøre så store ting?
Vann gjør det visselig ikke, men Guds ord, som er med og hos vannet, og troen som griper og tilegner seg det Guds ord som er lagt til vannet. For uten Guds ord er vannet bare vann og ingen dåp. Men med Guds ord er det en dåp, det er: et nåderikt livsens vann og et bad til gjenfødelse ved Den Hellige Ånd.
Hva betyr da dåpen med vann?
Dåpen skal minne oss om at den gamle Adam i oss skal druknes ved daglig anger og bot og dø med alle synder og vonde lyster. Derimot skal et nytt menneske daglig komme fram og stå opp, det skal leve evig for Gud i rettferdighet og renhet.
DEN FEMTE PARTEN:
OM NATTVERDEN.
Hva er alterets sakrament?
Alterets sakrament er vår Herre Jesu Kristi sanne lekam og sanne blod under brød og vin innstiftet av Kristus selv, for at Kristne skal ete og drikke det.
1.Kor.11, 23-26. Mat. 26.
Hva gavn er det i å ete og drikke det?
Det viser ordene: Det gis for dere, og: det utgytes for dere til syndenes forlatelse.
Ved disse ordene blir nemlig syndenes forlatelse, liv og salighet gitt oss i dette sakramentet. For der hvor syndenes forlatelse er, der er det også liv og salighet.
Hvorledes kan det å ete og drikke gjøre så store ting?
Å ete og drikke kan ikke gjøre det, men ordene: Det gis for dere, og: det utgytes for dere til syndenes forlatelse. Disse ordene er hovedstykket i dette sakramentet, og hver den som tror disse ord, han har det som ordene sier, nemlig syndenes forlatelse.
Hvem tar imot dette sakramentet på en verdig måte?
Faste og annen legemlig forberedelse er vel en fin utvortes skikk, men rett forberedt er dog bare den som tror disse ord: Det gis for dere, og: det utgytes for dere til syndenes forlatelse. Den som ikke tror disse ordene, tar imot dette sakramentet uverdig og helt uskikket. For ordet: for dere, krever et hjerte som tror Gud.
Skriftemål.
I eldre katekismer tok man også med skriftemålet som en del av katekismen.
Bokmål.
DEN FØRSTE PARTEN: LOVEN ELLER DE TI BUD.
Det første bud
Du skal ikke ha fremmede guder for meg.
Det er: Vi skal frykte og elske Gud over alle ting og sette all vår tro og lit til ham.
Det andre budet.
Du skal ikke misbruke Herrens din Guds navn. For Herren vil ikke holde den uskyldig som misbruker hans navn.
Det er: Vi skal frykte og elske Gud, så vi ikke ved hans navn banner, sverger, gjør trolldom, lyver eller bedrar, men påkaller Guds navn i all vår nød, ber, lover og takker.
Det tredje budet.
Kom ihu at du holder hviledagen hellig.
Det er: Vi skal frykte og elske Gud, så vi ikke ringeakter prekenen og Guds ord, men holder det hellig, gjerne hører og lærer det.
Det fjerde budet.
Hedre din far og din mor, så det kan gå deg vel, og du må leve lenge i landet.
Det er: Vi skal frykte og elske Gud, så vi ikke ringeakter og forarger våre foreldre eller andre som Gud har satt over oss, men holder dem i ære, tjener og lyder dem, elsker og akter dem.
Det femte budet.
Du skal ikke slå ihjel.
Det er: Vi skal frykte og elske Gud, så vi ikke gjør vår neste skade eller mén på hans legeme, men hjelper og støtter ham i all legemlig nød.
Det sjette budet.
Du skal ikke drive hor.
Det er: Vi skal frykte og elske Gud, så vi lever et rent og sedelig liv både i ord og gjerninger, og enhver skal elske og ære sin ektemake.
Det sjuende budet.
Du skal ikke stjele.
Det er: Vi skal frykte og elske Gud, så vi ikke tar penger eller gods fra nesten vår og ikke drar det til oss ved falske varer eller annen svik, men hjelper ham å berge sin eiendom og bedre sine kår.
Det åttende budet.
Du skal ikke si falskt vitnesbyrd mot din neste.
Det er: Vi skal frykte og elske Gud, så vi ikke lyver på vår neste, forråder ham, baktaler ham eller fører vanrykte over ham, men unnskylder ham, taler vel om ham og tar alt i beste mening.
Det niende budet.
Du skal ikke begjære din nestes hus.
Det er: Vi skal frykte og elske Gud, så vi ikke med list trakter etter vår nestes arv eller eiendom, og ikke tilegner oss den under skinn av rett, men hjelper og støtter ham, så han kan ha sitt i fred.
Det tiende budet.
Du skal ikke begjære din nestes hustru eller hans tjener eller hans tjenestepike eller hans okse eller hans asen eller noe som hører din neste til.
Det er: Vi skal frykte og elske Gud, så vi ikke lokker eller truer fra vår neste hans hustru, tjener eller fe, men minner hans hustru og tjenere om å bli hos ham og gjøre det de er skyldige.
----
Om alle disse bud sier Gud:
Jeg, Herren din Gud, er en nidkjær Gud, som hjemsøker fedres misgjerninger på barna, på dem i tredje og i fjerde ledd. på dem som hater meg, og som gjør miskunn mot tusen ledd, mot dem som elsker meg og som holder mine bud.
Det er: Gud truer med å straffe alle som bryter disse bud. Derfor skal vi frykte for hans vrede og ikke gjøre imot disse bud, men alle de som holder disse bud, lover han nåde og alt godt. Derfor skal vi også elske ham og sette all vår lit til ham og gjøre etter hans bud.
DEN ANDRE PARTEN:
DE TRE TROSARTIKLENE.
Den første artikkel:
Om skapelsen.
Jeg tror på Gud Fader den allmektige, som skapte himmel og jord.
Det er: Jeg tror at Gud har skapt meg og alle andre skapninger, at han har gitt meg legeme og sjel, øyne, ører og alle lemmer, fornuft og alle sanser, og fremdeles oppholder han alt dette.
Han gir meg også klær og sko, mat og drikke, hus og hjem, ektemake og barn, åker, husdyr og alle gode ting. Og han sørger rikelig for meg hver dag med alt jeg trenger til legeme og sjel. Og han verner meg mot all fare, befrir og frelser meg fra alt vondt.
Alt dette gjør han bare av guddommelig og faderlig godhet og barmhjertighet, uten at jeg fortjener det eller er verdig til det.
For alt dette skylder jeg å takke og love ham, tjene og lyde ham. Det er både visst og sant på alle måter.
Den andre artikkelen:
Om gjenløsningen.
Jeg tror på Jesus Kristus, Guds enbårne Sønn, vår Herre, som ble unnfanget ved Den Hellige Ånd, født av jomfru Maria, pint under Pontius Pilatus, korsfestet, død og begravet, fór ned til dødsriket, stod opp fra de døde den tredje dag, fór opp til himmelen, sitter ved Guds, den Allmektige Faders høyre hånd, og skal derfra komme igjen for å dømme levende og døde.
Det er: Jeg tror at Jesus Kristus er sann Gud, født av Faderen fra evighet, og sant menneske, født av jomfru Maria. Og at han er min Herre, som har gjenløst meg, fortapte og fordømte menneske, kjøpt meg fri og frelst meg fra alle synder, fra dødens og djevelens makt. Det har han gjort, ikke med gull eller sølv, men med sitt hellige og dyre blod og sin uskyldige pine og død, for at jeg skal være hans egen, leve under ham i hans rike og tjene ham i evig rettferdighet, uskyldighet og salighet, liksom han er stått opp fra de døde, lever og regjerer i all evighet. Det er både visst og sant på alle måter.
Den tredje artikkelen:
Om helliggjørelsen.
Jeg tror på Den Hellige Ånd, en hellig, allmenn kirke, de helliges samfunn, syndenes forlatelse, legemets (kjøtets) oppstandelse og det evige liv. Amen.
Det er: Jeg tror at jeg ikke av egen fornuft eller kraft kan tro på Jesus Kristus, min Herre, eller komme til ham, men Den Hellige Ånd har kalt meg ved evangeliet, opplyst meg med sine gaver, helliggjort og oppholdt meg i den rette troen. Slik kaller, samler, opplyser og helliggjør han hele den kristne menighet på jorden og holder den oppe hos Jesus Kristus i den rette, ene tro.
I denne kristne menighet gir han meg og alle troende daglig en full syndenes forlatelse, og vil på den ytterste dag vekke meg og alle døde opp og gi meg og alle troende i Kristus er evig liv. Det er både visst og sant på alle måter.
DEN TREDJE PARTEN:
HERRENS BØNN.
Tiltale:
Fader vår, du som er i himmelen.
Det er: Gud innbyr oss kjærlig ved denne lille fortale, så vi sannelig skal tro at han er vår rette Far og vi hans rette barn, så vi trygt og med full tillit skal be til ham, slik gode barn ber sin kjære far om noe.
Den første bønn:
Helliget vorde ditt navn.
Det er: Guds navn er vel hellig i seg selv. Men vi ber i denne bønnen at det også må bli hellig hos oss.
Dette skjer når Guds ord blir lært rett og rent, og når vi lever etter det som Guds barn i et hellig liv. Hjelp oss til det, kjære far i himmelen! Men den som lærer og lever annerledes enn Guds ord lærer, han vanhelliger Guds navn iblant oss. Bevar oss fra det, himmelske Far!
Den andre bønnen:
Komme ditt rike!
Det er: Guds rike kommer vel av seg selv uten vår bønn. Men vi ber i denne bønnen at det også må komme til oss.
Dette skjer når den himmelske Far gir oss sin Hellige Ånd, så vi ved hans nåde tror hans hellige ord og lever et gudfryktig liv her i tiden og der i evigheten.
Den tredje bønnen:
Skje din vilje, som i himmelen så òg på jorden!
Det er: Guds gode og nådige vilje skjer vel uten vår bønn, men vi ber i denne bønnen at den også må skje hos oss.
Dette skjer når Gud bryter ned og hindrer alle vonde råd og vond vilje som ikke vil la oss hellige Guds navn og ikke la hans rike komme til oss. Det er djevelens, verdens og vårt kjøds vilje. Men Gud stryker4 oss og holder oss faste i sitt ord og troen til vår siste stund. Det er hans gode og nådige vilje.
Den fjerde bønnen:
Gi oss i dag vårt daglige brød!
Det er: Gud gir vel også alle vonde mennesker daglig brød uten vår bønn. Men vi ber i denne bønnen at han må la oss forstå at det er en gave fra Gud og ta imot vårt daglige brød med takk.
Med daglig brød mener vi alt som vi behøver for å leve, slik som mat, drikke, klær, sko, hus, hjem, åker, husdyr, penger, gods, en god ektemake, gode barn, gode tjenere, gode og trofaste herrer, et godt styre, godt vær, fred, helse, goder seder, godt navn og rykte, gode venner, trofaste naboer og mer slikt.
Den femte bønnen:
Og forlat oss vår skyld, som vi òg forlater våre skyldnere!
Det er: Vi ber i denne bønnen at vår Far i himmelen ikke vil se på vår synd og ikke nekte å oppfylle vår bønn på grunn av den. For vi er ikke verdige til noe av det vi ber om, og har ikke fortjent det.
Men vi ber at han vil gi oss alt av nåde. For vi synder hver dag på mange måter og fortjener ikke annet enn straff. Så vil også vi av hjerte tilgi og gjøre godt imot dem som synder mot oss.
Den sjette bønnen:
Og led oss ikke inn i fristelse!
Det er: Gud frister vel ingen, men vi ber i denne bønnen at Gud må bevare og forsvare oss, for at djevelen, verden og vårt eget kjød ikke skal bedra oss eller forføre oss til vantro, fortvilelse og andre store skammelige synder og laster. Men om vi blir fristet slik, ber vi om at vi til slutt må seire og holde fast på seieren.
Den sjuende bønnen:
Men frels oss fra det vonde!
Det er: Vi ber i denne bønnen liksom under ett at Faderen i himmelen må frelse oss fra allslags vondt på legeme og sjel, eiendom og ære. Og til slutt når vår time kommer, ber vi om at han må gi oss en salig ende og av nåde ta oss bort fra denne jammerdal til seg i himmelen.
Slutt:
For riket er ditt, og makten og æren i all evighet.
Amen.
Det er: Jeg skal være viss på at disse bønnene tekkes Faderen i himmelen og at han hører dem. For han har selv befalt oss å be slik og lovet at han vil bønnhøre oss.
Amen, amen – det er: Ja, ja, det skal skje slik.
DEN FJERDE PARTEN:
OM DÅPEN.
Hva er dåpen?
Dåpen er ikke bare alminnelig vann. Men den er vann som er innesluttet i Guds befaling og forent med Guds ord.
Hvilket Guds ord er det?
Mat. 28, 18-20: Og Jesus trådte fram, talte til dem og sa: Meg er gitt all makt i himmel og på jord!
Gå derfor ut og gjør alle folkeslag til disipler, idet dere døper dem til Faderens og Sønnens og Den Hellige Ånds navn, og lærer dem å holde alt det jeg har befalt dere. Og se, jeg er med dere alle dager inntil verdens ende!
Hva gir Gud i dåpen?
Dåpen virker syndenes forlatelse, frelser oss fra døden og djevelen og gir den evige salighet til alle som tror det, slik som Guds ord og løfte lyder. Mark. 16,16.
Hvordan kan vann gjøre så store ting?
Vann gjør det visselig ikke, men Guds ord, som er med og hos vannet, og troen som griper og tilegner seg det Guds ord som er lagt til vannet. For uten Guds ord er vannet bare vann og ingen dåp. Men med Guds ord er det en dåp, det er: et nåderikt livsens vann og et bad til gjenfødelse ved Den Hellige Ånd.
Hva betyr da dåpen med vann?
Dåpen skal minne oss om at den gamle Adam i oss skal druknes ved daglig anger og bot og dø med alle synder og vonde lyster. Derimot skal et nytt menneske daglig komme fram og stå opp, det skal leve evig for Gud i rettferdighet og renhet.
DEN FEMTE PARTEN:
OM NATTVERDEN.
Hva er alterets sakrament?
Alterets sakrament er vår Herre Jesu Kristi sanne lekam og sanne blod under brød og vin innstiftet av Kristus selv, for at Kristne skal ete og drikke det.
1.Kor.11, 23-26. Mat. 26.
Hva gavn er det i å ete og drikke det?
Det viser ordene: Det gis for dere, og: det utgytes for dere til syndenes forlatelse.
Ved disse ordene blir nemlig syndenes forlatelse, liv og salighet gitt oss i dette sakramentet. For der hvor syndenes forlatelse er, der er det også liv og salighet.
Hvorledes kan det å ete og drikke gjøre så store ting?
Å ete og drikke kan ikke gjøre det, men ordene: Det gis for dere, og: det utgytes for dere til syndenes forlatelse. Disse ordene er hovedstykket i dette sakramentet, og hver den som tror disse ord, han har det som ordene sier, nemlig syndenes forlatelse.
Hvem tar imot dette sakramentet på en verdig måte?
Faste og annen legemlig forberedelse er vel en fin utvortes skikk, men rett forberedt er dog bare den som tror disse ord: Det gis for dere, og: det utgytes for dere til syndenes forlatelse. Den som ikke tror disse ordene, tar imot dette sakramentet uverdig og helt uskikket. For ordet: for dere, krever et hjerte som tror Gud.
Skriftemål.
I eldre katekismer tok man også med skriftemålet som en del av katekismen.
Fortale - norsk
Fortale til Romerbrevet
Av Martin Luther
Dette brev er det rette hovedstykke i det nye testamente og det aller reneste evangelium. Og det er fullt verdig til at et kristenmenneske ikke bare kan det utenat ord for ord, men også daglig omgåes med det, som med daglig brød for sjelen. For dette brev kan man aldri lese eller betrakte for meget og for grundig; men jo mere man fordyper seg i det, desto herligere blir det og smaker det.
Derfor vil også jeg med min tjeneste bidra til dette, og ved denne fortale berede en inngang for brevet, så langt Gud har gitt meg å gjøre det, for at dette brev kan bli desto bedre forstått av alle. For hittil er det blitt fordunklet med uttydninger og mange slags snakk. Men i seg selv er det dog et klart lys, nesten nok til å opplyse hele Skriften.
Til en begynnelse gjelder det da at vi skjønner språket og vet hva Paulus mener med disse ord: Lov, synd, nåde, tro, rettferdighet, kjød, ånd og liknende. Ellers har vi ikke noen nytte av å lese dette brev.
Ordet: lov
må du her ikke forstå på menneskelig vis, så at det bare skulle bety en lære om hvilke gjerninger vi skal gjøre eller unnlate. Slik går det for seg, med de menneskelige lover; der kan man oppfylle loven, selv om hjertet ikke er med. Men Gud dømmer etter hjertebunnen. Derfor krever også hans lov hjertets innerste, og lar seg ikke nøye med gjerninger; men meget mere straffer den de gjerninger som er gjort uten det rette sinnelag som hykleri og løgn. Derfor kalles også alle mennesker løgnere (Salm. 116, 11), just av denne grunn at ingen holder eller kan holde Guds lov ut fra sitt hjertes innerste. For inne hos seg selv finner enhver ulyst til det gode og lyst til det onde. Når da den frie lyst til det gode mangler, så er man ikke med sitt hjerte i Guds lov. Og da fortjener man visselig også skyld og vrede hos Gud, selv om man i det ytre stråler med gode gjerninger og ærbart liv.
Derfor trekker Paulus. i det annet kapittel den slutning at jødene er syndere alle sammen. Og han sier at bare de som holder loven, er rettferdige for Gud. Dermed vil han ha sagt at ingen oppfyller loven ved gjerninger. Men helt motsatt sier han til dem (v. 22): «Du som sier at man ikke skal drive hor, driver du hor?» Likeså (v. 1): «I det hvori du dømmer din neste, fordømmer du deg selv; for du gjør det samme, du som dog dømmer.» Som ville han si: «Du lever utvortes fint i lovens gjerninger, og dømmer dem som ikke lever slik, og du vet å belære enhver; splinten i den annens øye ser du; men bjelken i ditt eget øye blir du ikke var.»
For om du enn utvortes holder loven med gjerninger, av frykt for straff eller kjærlighet til lønn, så gjør du dog alt uten fri lyst og kjærlighet til loven, men med ulyst og tvang. Du ville heller gjøre annerledes, hvis loven ikke var. Derav følger at du inne i hjertets innerste er en fiende av loven. Hva er dette annet enn at du lærer andre at de ikke skar stjele, mens du dog selv i ditt hjerte er en tyv, og gjerne også var i det ytre, hvis du bare våget det? Skjønt heller ikke den utvortes gjerning i lengden uteblir hos slike hyklere. Således lærer du andre, men ikke deg selv. Du vet heller ikke selv hva du lærer, og har ennå aldri forstått loven rett. Hertil kommer at loven øker synden, som han sier i kap. 5, 20, fordi mennesket bare blir ennå desto mere fiendtlig mot loven, jo mere den krever det som mennesket ikke formår noe av.
Derfor sier han i kap. 7, 14: «Loven er åndelig.» Hva er det? Hvis loven var legemlig, så kunne den skje fyllest ved gjerninger. Men da den nå er åndelig, så kan ingen oppfylle den, med mindre alt det du gjør kommer fra hjertets grunn. Men et sådant hjerte gir ingen unntagen Guds Ånd. Han gjør mennesket likedannet med loven, så at det av hjertet får lyst til loven, og fra nå av gjør alt, ikke av frykt eller tvang, men av et frivillig hjerte. Altså er loven åndelig. Med et slikt åndelig hjerte vil den bli elsket og oppfylt, og en slik ånd krever den. Hvor denne ånd ikke er i hjertet, der blir det synd, ulyst og fiendskap mot loven. Men loven er dog god, rettferdig og hellig.
Så vend deg nå til den tale, at det å gjøre lovens verk er noe helt annet enn å oppfylle loven. Lovens verk er alt det som mennesket gjør eller kan gjøre etter loven i kraft av sin frie vilje og ved sine egne krefter. Men under og ved siden av disse gjerninger blir der i hjertet ulyst og tvang overfor loven. Derfor er alle disse gjerninger spilt og til ingen nytte. Dette er Paulus' mening i kap. 3, 20, hvor han sier: «Intet kjød blir rettferdiggjort for Gud ved lovgjerninger.»
Herav ser du nå at skoledisputatorene og sofistene er forførere, når de lærer at man ved gjerninger skal berede seg for nåden. Hvorledes kan den ved gjerninger berede seg for det gode som ikke gjør en eneste god gjerning uten ulyst og uvilje i sitt hjerte? Hvordan skal det verk kunne behage Gud som fremgår av et tregt og uvillig hjerte?
Å oppfylle loven, derimot, er å gjøre dens verk med lyst og kjærlighet, og føre et gudfryktig og fromt liv, frivillig og uten lovens tvang, som om det ikke fantes noen lov eller straff.
Men en slik lyst som følger med kjærlighetens frivillighet, gir den Hellige Ånd i hjertet, som han sier i kap. 5, 5. Men Ånden blir ikke gitt på noen annen måte enn alene i, med og Ved troen på Jesus Kristus, således som Paulus sier det i fortalen. Og troen kommer ikke på annen måte enn alene ved Guds ord eller evangelium, som forkynner Kristus som Guds Sønn og menneske, død og oppstanden for vår skyld. Som han sier i kap. 3, 25; 4, 25 og 10, 9.
Herav kommer det at troen alene gjør rettferdig og oppfyller loven. For troen får Ånden av Kristi fortjeneste. Og Ånden skaper et glad og frivillig hjerte, slik som loven krever det. På denne måte fremgår da de gode gjerninger av selve troen. Dette er Paulus' mening i kap. 3; 31. Her har han forkastet lovens gjerninger, så det høres ut som om han ville oppheve loven ved troen. «Nei,» sier han, «vi stadfester loven ved troen.»
Synd
kalles i Skriften ikke bare den utvortes, legemlige gjerning, men også all den bevegelse som rører seg sammen med den utvortes gjerning, nemlig hjertets innerste med alle dets krefter. Altså, det lille uttrykk: «å gjøre synd» skal bety at mennesket helt og holdent faller hen i synd.: For det skjer overhodet ikke noen utvortes syndig gjerning, uten at mennesket helt og holdent farer hen i synd både med legeme og sjel.
Og i særdeleshet ser Skriften inn i hjertet og hen til roten og hovedkilden til all synd, nemlig vantroen i hjertets grunn. Altså, likesom troen alene gjør rettferdig og bringer ånden og lysten til gode utvortes gjerninger, således er det vantroen alene som synder og egger kjødet og lysten til onde utvortes gjerninger. Slik som det skjedde med Adam og Eva i Paradiset. 1. Mos. 3, 6.
Derfor kaller også Kristus vantroen alene synd, når han sier i Joh. 16, 8 f.: «Ånden skal overtyde verden om synd, fordi de ikke tror på meg.» Derfor er det også slik, at før der skjer gode eller onde gjerninger som gode eller onde frukter, må det i hjertet først være tro eller vantro. Vantroen er roten, saften og hovedkraften til all synd. Derfor kalles den jo også i Skriften, slangens hode og den gamle drages hode, som kvinnens sæd, Kristus, må knuse, slik som det ble lovet Adam. 1. Mos. 3, 15.
Nåde og gave
Nåde og gave kan man skjelne mellom på denne måte:
Nåde er egentlig Guds yndest eller gunst, som han har hos seg selv overfor oss. Og ut av den er han villig til å inngyte Kristus og Ånden med sine gaver i oss. Dette fremgår klart av kap. 5, 15, hvor han sier: «Guds nåde og gaven i Jesus Kristus» osv.
Visstnok vokser gavene og Ånden daglig i oss; men de er ennå ikke fullkomne. Følgelig blir det enda onde lyster og synder tilbake i oss., som strider mot Ånden, som han sier i Rom. 7, 14 og Gal. 5, 17, og slik som striden mellom kvinnens sæd og slangens sæd forkynnes i 1. Mos. 3, 15. Men nåden alene utretter så meget at vi helt og fullt blir regnet rettferdige for Gud. For hans nåde deler seg ikke og stykker seg ikke opp, slik som gavene gjør; men den tar oss helt og holdent opp i Guds yndest, for Kristi, vår forbeders og midlers skyld, og fordi gavene er begynt i oss.
Så forstår du da det 7. kapittel, hvor Paulus ennå skjenner på seg selv som en synder, mens han allikevel i 8, 1 sier at der ikke er noen fordømmelse for dem som er i Kristus Jesus, nemlig på grunn av de ufullkomne gaver og Ånden. På grunn av det kjød som ennå ikke er drept er vi ennå syndere; men fordi vi tror på Kristus og har Åndens begynnelse, viser Gud oss den gunst og nåde at han ikke vil akte på eller dømme denne synd, men handle med oss etter vår tro på Kristus, inntil synden helt blir drept.
Tro
er ikke den menneskelige innbildning og drøm som noen holder for tro. Når disse da ser at det ikke følger noen forbedring i livet eller gode gjerninger, mens de allikevel hører og taler meget om troen, så faller de i villfarelse og sier: «Troen er ikke nok, man må gjøre gjerninger, hvis man skal bli rettferdig og salig.» Dette fører også til, at når de hører evangeliet, så farer de i vei, gjør seg av egne krefter en tanke i sitt hjerte og sier: «Jeg tror.» Dette holder de da for å være en rett tro. Men like så visst som dette er en menneskelig oppdiktning og tanke, som ikke øver noen virkning inne på hjertebunnen, like så visst utretter denne tanke intet, og det følger ingen forbedring etter den.
Troen, derimot, er et guddommelig verk i oss, som forandrer oss og føder oss på ny av Gud (Joh. 1, 13), dreper den gamle Adam, gjør oss til helt andre mennesker i hjerte, mot, sinn og alle krefter, og bringer med seg den Hellige Ånd.
Å, troen, den er en levende, travel, virksom og mektig ting. Derfor er det umulig at den ikke uopphørlig skulle virke noe godt. Troen spør heller ikke om man skal gjøre gode gjerninger; men allerede før det spørres har den gjort dem, og den er alltid i virksomhet. Men den som ikke gjør slike gjerninger, han er et vantro menneske, famler og ser seg omkring etter tro og gode gjerninger, og vet dog verken hva tro eller gode gjerninger er, men vrøvler og skravler en mengde ord om tro og gode gjerninger.
Tro er en levende, dristig tillit til Guds nåde,
så sikker, at den troende gjerne ville dø på den tusen ganger. Og en slik tillit til den guddommelige nåde og erkjennelse av den gjør glad, frimodig og freidig overfor Gud og alle skapninger. Dette utretter den Hellige Ånd i troen.
Derved får mennesket, uten tvang, vilje og lyst til å gjøre godt mot alle, tjene alle og lide hva det skal være, Gud til lov og pris, som har vist ham slik en nåde. Derfor er det også umulig å skille gjerning fra tro, ja likeså umulig som å skille brann og lys fra ilden.
Derfor må du se deg for overfor dine egne falske tanker og overfor unyttige vrøvlekopper, som vil være kloke på tro og gode gjerninger og dømme om dem, men selv er de største narrer. Be Gud at han virker troen i deg. Ellers blir du visselig i evighet uten tro, selv om du innbiller deg og foretar deg alt hva du vil og kan.
Rettferdighet
er nå nettopp denne tro. Den kalles Guds rettferdighet eller den rettferdighet som gjelder for Gud, fordi Gud gir den og regner den for rettferdighet for Kristi, vår midlers skyld, og leder mennesket til å gi enhver hva han er ham skyldig. For ved troen blir mennesket uten synd og får lyst til Guds bud. Dermed gir han Gud den ære som tilkommer ham, og yter ham hva han er ham skyldig. Også menneskene tjener han frivillig med det han kan, og gjør dermed sin skyldighet mot alle.
Denne rettferdighet formår naturen, den frie vilje og våre egne krefter ikke å tilveiebringe. For likesom ingen kan gi seg selv troen, så kan han heller ikke ta vantroen bort fra seg selv. Hvorledes vil han da ta bort en eneste, selv den aller minste synd? Derfor er alt det som skjer utenfor troen eller i vantro falskt, hykleri og synd (Rom. 14, 23), det kan ellers glimre så meget det vil.
Kjød og ånd
må du her ikke forstå slik at kjød alene er det som angår ukyskhet, og ånd bare det som angår det indre i hjertet. Men kjød kaller Paulus, likesom Kristus i Joh. 3, 6, alt som er født av kjød, det hele menneske med legeme og sjel, fornuft og alle sanser, fordi alt hos ham trakter etter kjødet.
Slik må også du vite å kalle den kjødelig, som uten å eie nåden dikter, lærer og vrøvler meget om høye åndelige saker, slik som du godt kan lære dette av kjødets gjerninger; se Gal. 5, 20, hvor Paulus også betegner kjetteri og hat som kjødets verk. Og i Rom. 8, 3 sier han at loven var maktesløs ved kjødet.
Dette er ikke sagt bare om ukyskhet, men om alle synder, dog aller mest om vantroen, som er den aller åndeligste last. På den annen side må du også kalle den åndelig som utfører de aller mest utvortes gjerninger, som f. eks. Kristus, da han vasket disiplenes føtter, og Peter da han førte skipet og fisket.
Altså, kjød er et menneske som både i det indre og det ytre lever og virker det som tjener til kjødets nytte og det timelige liv. Ånd er den som både i det indre og det ytre lever og virker det som tjener Ånden og det kommende liv.
Uten en slik forståelse av disse ord vil du aldri komme til å forstå dette Paulus' brev eller noen bok i den hellige skrift.
Vokt deg derfor for alle de lærere som bruker disse ord på noen annen måte, de være nå hvem de vil.
Brevets innhold
Kapittel 1
En evangelisk predikant bør fra starten av forkynne loven og synden, for å fordømme alt det som synd som ikke skjer ved Åndens hjelp og i tro på Kristus. Mennesker må erkenne seg selv og sin elendeghet, så de ydmykes og søker hjelp. Derfor begynner Paulus også i første kapittel med å straffe de grove synder og den åpenbare vantro. Det gjelder hedningenes synder både før og nå.
Paulus lærer at evangeliet åpenbarer Guds vrede fra Himmelen over alle mennesker på grunn av deres ugudelige væsen og urettferdeghet. Selv om de vet og daglig kan se at det er en Gud til, så er deres natur når de lever utenfor nåden, den så vond, at de verken takker ham eller ærer ham. Tvertimot narrer de seg selv og blir mer og mer fordervet. Det går så vidt, at de foruten avguderi også begår de forferdeligste synder og umoralske handlinger uten å skamme seg. Ja, de mener at det ikke er galt at folk lever slik.
Kapittel 2
I kapittel 2 utvider han fordømmelsen til også å omfatte dem som er fromme i det ytre, men som synder hemmelig, slik som jødene var, og som alle hyklere er. De lever tilsynelatende fint, men gjør det tden lyst og kjærlighet. I hjertene er de fiender av Guds lov, og vil allikevel gjerne være dommere over andre. Slik er alle de skinnhellige, de rekner seg selv for rene og likevel er fulle av havesyke, hat, hovmot og all slags urenhet, Matt 23. Det er nettopp slike som forakter Guds godhet og ved deres hårdhet nedkaller de Guds vrede over seg.
Som en rett forkynner av loven lar Paulus ingen være uten synd. Han forkynner Guds vrede for alle, som av egen natur eller vilje forsøker å leve et ordentlig liv, og lar dem ikke være bedre enn dem som er åpenlyse syndere. Ja, han kaller dem for forherdede og ubotferdege.
Kapittel 3
I det tredje kapittel samler han dem alle i én bunke og sier, at de alle sammen er syndere for Gud. Den eneste forskjell er at jødene har hatt Guds ord, selv om bare få har trodd det. Det rokker dog ikke ved Guds trofasthet og pålitelighet, som han viser i Salme 51, 6: ”Du er rettferdeg, når du anklager, og ren når du dømmer.” Deretter beviser han ved hjelp av Skriften at alle er syndere og at ingen blir rettferdege ved lovens gjerninger. Loven er bare gitt til erkjennelse av synden.
Dernest begynner han å lære den rette vei til å bli from og frelst. Han lærer at vi alle er syndere og ikke har noe å rose oss av for Gud, men at vi blir rettferdege ved troen på Kristus uten noen fortjeneste. Kristus har nemlig ved sitt blod kjøp den til oss. Han er blitt en nådestol fra Gud for oss, hvor alle våre synder blir tilgitt. Hermed viser han at Kristi rettferdeghed, som han gir oss ved troen, er vår eneste hjelp. Det er nå blitt åpenbart ved evangeliet, men er loven og profetene vitner om det. Selv om lovens gjerninger og all ross er avskaffet, så blir loven altså stadfestet ved troen.
Kapittel 4
Etter at Paulus nå gjennom de tre første kapitler har åpenbart synden og lært troens vei til rettferdeghed, begynner han nå i det fjerde kapittel å imøtegå noen innvendinger og motargumenter. Han starter med den innvending, som alle vanligvis kommer med når de hører at troen rettferdeggjør oss uten gjerninger: Skal vi da ikke gjøre noen gode gjerninger? Som svar viser Paulus til Abrahams eksempel. Hva oppnådde Abraham med sine gjerninger? Var de alle forgjeves? Var hans gjerninger til ingen nytte? Og han drar den konklusion at Abraham ble rettferdeg ved troen alene, uten noen som helst gjerning. Ja, Bibelen proklamerer, at han var rettferdeg alene for sin tross skyld endog før han lot seg omskjære, 1 Moss 15, 6. Men når omskjærelsen intet har bidratt med til hans rettferdeghet, så er der sannelig heller ingen andre gode gjerninger som gjør det. Omskjærelsen var jo befalt av Gud og var en god gjerning som skjedde i lydeghet mod Gud.
Likesom Abrahams omskjærelse var et ytre tegn hans rettferdeghet ved troen, slik er alle gode gjerninger bare ytre tegn som følger troen. Som gode frukter viser de at mennesket allerede i sitt indre er rettferdeg for Gud.
Slik beviser Paulus med et tungtveiende eksempel fra Skriften sin lære om troen i det foregående kapittel. Han henviser til ennå et vitne, nemlig David som ut fra Salme 32 også lærer at mennesket blir rettferdeg uten gjerninger. Dog fortsetter vi ikke med å være uten gjerninger når vi først er blitt rettferdege.
Dernest utvider Paulus eksemplet til også å omfatte alle andre lovgjerninger. Han drar den konklusjon at jødene ikke kan være Abrahams arvinger bare på grunn av avstamming, og langt mindre på grunn av lovens gjerninger. De må arve Abrahams tro, hvis de vil være rette arvinger. Abraham ble nemlig rettferdeg ved troen og ble kalt far til alle troende, før både Moseloven og budet om omskjærelsen kom. Dessuten virker loven snarere vrede enn nåde, fordi ingen overholder den av lyst og i kjærlighet. Lovgjerninger gir oss snarere unåde enn nåde. Det er derfor bare troen som tar imot nåden som ble lovt Abraham. Disse eksempler er jo skrevet for vår skyld for at også vi skal tro.
Kapittel 5
I det femte kapittel kommer Paulus til troens frukter og gjerninger, som fred, glede, kjærlighet til Gud og nesten. Så kommer også visdom, tillit, fortrøstning, mot og håp i trengsel og lidelser. For alle disse ting følger der troen er rett. Det skyldes den overstrømmende godhet Gud har vist oss i Kristus, at han lot ham dø for oss før vi kunne be om det, ja, mens vi ennå var fiender.
Altså rettferdeggjør troen uten noen som helst gjerninger. Men herav følger ikke at man ikke skal gjøre gode gjerninger. Tvertimot uteblir ikke de rette gjerninger. Disse rette gjerninger er ukjendte for de gjerningshellige, og i stedet dikter de opp sine egne gjerninger. Men i dem er der verken fred, glede, trygghet, kjærlighet, håp, tillit eller noe av det som hører til de kristne gjerninger og troens vesen.
Dernest bryter Paulus av og foretar en spennende vandring der han viser hvor synd og rettferdeghet, død og liv kommer fra. Meget lærerigt sammenlikner han Adam og Kristus. Han viser at Kristus måtte komme som den andre Adam for at gi oss sin rettferdeghet gjennom en ny, åndelig fødsel i troen, slik som den første Adam hadde gitt oss synden i arv ved den gamle, kjødelige fødsel.
Dermed blir det klart og står fast at ingen kan hjelpe seg selv ut av synden til rettferdeghet med gjerninger, like så lite som man kan bestemme sin legemlige fødsel. Det blir bevist også ved at den guddommelige lov, som skulle være en hjelp om noe skulle kunne hjelpe til rettferdeghet, ikke bare er den ingen hjelp, men endog har øket synden. For vår vonde natur blir ennå mer fiendsk når loven forbyr oss noe, og den vil heller følge sin egen lyst. Loven gjør altså Kristus ennå mer nødvendeg og gjør behovet for nåde ennå større for oss.
Kapittel 6
I det sjette kapittel tar han for seg troens særlige gjerning. Det er Åndens strid mot kjøtet, for fullstendeg å døde de synder og lyster, som er blitt igjen etter rettferdeggjørelsen. Han lærer oss at vi ved troen ikke er blitt så befriet fra synden at vi kan være uvirksomme, dovne og sikre, som om der ikke mere fantes noen synd i oss. Synden er der stadeg, men den blir ikke regnet til fordømmelse for oss på grunn av troen som strir imot den.
Derfor har vi hele livet nok å gjøre for vårt eget vedkommende med å temme vårt legeme, døde dets lyster og tvinge lemmene slik at de er lydege mot Ånden og ikke mot lystene. Slik blir vi likedannet med Kristi død og oppstandelse, og fullender vår dåp, som netopp betegner syndens død og et nytt liv i nåden. Slik er det helt til vi er rene for synd og står opp legemlig med Kristus og lever evig.
Det kan vi gjøre fordi vi er under nåden og ikke under loven, sier han. Men det å være uten lov vil ikke si at man ingen lov har og derfor kan gjøre det man har lyst til, poengterer han. Men å være under loven vil si at vi gjør lovens gjerninger uten nåden. Da hersker synden virkelig ved loven, fordi ingen av natur er vennlig stemt mot loven. Og det er en stor synd. Nåden gjør derimot loven positiv for oss. Så er der da ikke mer noen synd, og loven er ikke lenger imot oss, men er blitt étt med oss.
Men nettopp dette er den rette frihet fra synden og loven, som Paulus skriver om i slutten av dette kapitlet. Det er en frihet til å gjøre godt, fordi man har lyst til det, og å leve rett uten lovens tvang. Derfor er denne frihet en åndelig frihet, som ikke opphever loven, men gir oss det som loven krever av oss, nemlig lyst og kjærlighet. Med dette tilfredsstilles loven, så den ikke mer krever og befaler.
Det er som når du skylder en person penger og ikke kan betale. Denne gjeld kan du komme ut av på to måter. Enten ved at han oppgir sitt krav og river regningen sundt. Eller ved at et vennlig menneske betaler for deg, ved å gi deg så mange penger at du kan betale din regning. Det er på den siste måte Kristus har frigjort oss fra loven. Derfor er vår frihet ikke en løssluppen, kjødelig frihet som intet skal utrette, men en frihet, som gjør mangt og mye, som dog er fri fra lovens krav og skyld.
Kapittel 7
I det syvende kapittel bekrefter Paulus dette med et eksempel fra ekteskapet. Når en mann dør, er hustruen fri, og de er slik løst fra hverandre. Det er da ikke forbudt for hustruen å gifte seg med en annen, men hun er ikke tvunget til det. Men først nå er hun fri til å ta en annen. Det kunne hun ikke tidligere, før hun var fri fra sin første mann.
På samme måte er vår samvittighet bundet til loven under det syndige, gamle menneske. Når dette blir drept ved Ånden, er samvittigheten fri og løst fra loven. Dog ikke slik at samvittigheten intet skal gøre, men først nå er det hoss den andre mannen, Kristus, og bærer livsfrukt.
Dernest forklarer Paulus syndens og lovens væsen nærmere, hvordan synden ved loven for alvor reiser seg og blir mektig. Det gamle menneske blir nå ennå mer fiendtlig mot loven, fordi det ikke kan yte det som loven krever. Dets natur er å synde, og det kan av seg selv ikke annet. Derfor betyr loven død og alle slags plager for det gamle menneske.
Det skal ikke forstås slik at loven er vond, men den vonde natur kan ikke like det gode, fordi det gode derved blir fordret av den. Det er på samme måte med en syk: Vi kan ikke kreve at han skal løpe og springe og gjøre andre ting som et friskt menneske kan gjøre.
Derfor drar Paulus her den slutning at der man kjenner loven rett og forstår den på rett måte, gjør den ikke annet enn å minne oss om våre synder. Den dømmer oss til døden og gør oss skyldige til den evige vrede. Det lærer og erfarer man alt sammen i samvittigheten, når den virkelig rammes av loven. Derfor må man ha noe annet og mer enn loven for å gjøre et menneske fromt og salig. Men de som ikke kjender loven rett, er blinde og tror i sitt hovmot at de kan tilfredsstille loven med gjerninger. De forstår nemlig ikke hvor mye loven krever, nemlig et fritt, villig og glad hjerte. Derfor ser de ikke Moses rett i øynene, han er tildekket og skjult.
Deretter viser han hvordan Ånd og kjøt kjemper mot hverandre i oss. Han bruker seg selv som eksempel, så vi lærer rett å kjenne den gjerning å drepe synden i oss. Han kaller imidlertid både Ånd og kjød for en ”lov”. Liksom det nemlig er den guddommelige lovs vesen å drive og kreve, så driver, krever og raser også kjøtet mot Ånden og vil ha sin vilje oppfylt. På den andre side driver og krever også Ånden mot kjøtet og vil ha sin vilje oppfylt. Denne kampen fortsetter i oss, så lenge vi lever. Hoss noen går det hurtigere, hoss andre senere, ettersom Ånden eller kjøtet blir sterkest. Imidlertid er hele mennesket både Ånd og kjøt som kjemper med seg selv, til det blir helt åndelig.
Kapittel 8
I det åttende kapittel trøster Paulus de som kjemper med at deres kjøt ikke skal fordømme dem. Videre viser han hva kødets og Åndens væsen består i. Han lærer at Ånden kommer fra Kristus som har gitt oss sin Hellige Ånd, som gjør oss åndelige og demper kjøtet. Ånden forsikrer oss om at vi, uansett hvor sterkt synden raser i oss er vi Guds barn, så lenge vi følger Ånden og strir mot synden for å døde den.
Men da intet er så godt til at undertrykke kjøtet som kors og lidelse, så trøster han oss i lidelsen med den hjelp vi får fra Åndens kjærlighet og alle skapninger. Dette sker ved at både Ånden i oss sukker og at skapningen lengter sammen med oss etter å bli befriet fra kjøtet og synden.
Så ser vi at disse tre kapitlene, 6, 7 og 8, handler om den ene troens gjerning, som kaldes å døde den gamle Adam og undertvinge kjøtet.
Kapittel 9, 10 og 11
I det niende, tiende og ellevte kapittel lærer Paulus oss om Guds evige utvelgelse. Her ser vi hvem som skal komme til tro, og hvem som ikke skal, hvem som kan bli løst fra synden, og hvem som ikke kan. Her blir det tatt fullstendig ut av våre hender og det legges helt i Guds hånd, at vi skal bli frelst. Det er også i aller høyeste grad nødvendig. Vi er så svake og usikre, at hvis det stod til oss, ville intet menneske bli frelst. Djevelen ville ganske sikkert vinne over oss alle sammen. Men da Gud er trofast, så hans utvelgelse ikke slår feil og ingen kan hindre ham i noe, så har vi ennå håp mot synden.
Men her må de høytflyvende og hovmodige ånder stanses. De blander sin forstand inn i det som er fra himmelen og forsøker å utforske den guddommelige udvelgelses dybder. De bekymrer seg forgjeves med å finne ut av om de er udvalgte. Dermed styrter de seg selv i ulykke, så de enten fortviler eller blir likeglade.
Den rette framgangsmåte er imidlertid, at du leser dette brev i den rette rekkefølge. Konsentrer deg først om Kristus og evangeliet, så du erkjenner din synd og hans nåde. Kjemp deretter mot synden, som de første 8 kapitler lærer det. Når du så i Kapittel 8 kommer under kors og lidelser, vil du rett kunne forstå hvor trøsterik utvelgelsen er i Kapittel 9, 10 og 11. For uten lidelse, kors og dødsangst kan man ikke beskjeftige seg med utvegelsen utn skade og hemmelig vrede mod Gud. Derfor må Adam først for alvor være død, innn man kan tåle disse ting og drikke denne sterke vin. Se derfor til at du ikke drikker vin, når du ennå er et spebarn. Enhver lære har sin måte, tid og alder.
Kapittel 12
I det tolvte kapittel lærer Paulus om den rette gudstjeneste og kaller alle kristne for prester. De skal ikke ofre penger eller dyr som i loven, men deres egne legemer ved å døde de syndige lyster.
Dernest beskriver han de kristnes ytre ferd i det åndelige regimentet, hvordan de skal preke, styre, tjene, gi, lide, elske, leve og handle mot venn, fiende, ja, hvem som helst. Det er de gjerninger, en kristen gjør, for troen er som sagt aldri uvirksom.
Kapittel 13
I det trettende kapittel lærer han oss å ære og være lydig mot det offentlige styre. Skjønt dette styre ikke gjør mennesker rettferdige over for Gud, så er det dog innsatt for å sørge for at de fromme har ytre fred og beskyttelse, og at de vonde ikke uten frykt og i fred og ro kan øve det vonde. Derfor skal også de fromme ære de offentlige myndigheter, skjønt de egentlig ikke selv trenger til det.
Til sist sammenfatter han alt i kjærligheden og slutter med Kristi eksempel. Liksom han har gjort mot oss, slik skal vi også gjøre og følge etter ham.
Kapittel 14
I det fjortende kapittel lærer Paulus hvordan man forsiktig skal lede og skåne de skrøpelige samvittigheter i troen. Man skal ikke bruke den kristne frihet til å skade, men til å styrke de svake.
Der man ikke gjør det, følger splid og forakt for evangeliet, som dog er det ene nødvendige. Derfor er det bedre å vike en smule for de svaket i troen til de blir sterkere, ennat evangeliets lære skal gå helt til grunne. Det er en kjærlighetsgjerning, som ikke minst er nødvendig nå, hvor man med hensyn til å ete kjøtt og andre friheter frekt, udisiplinert og unødvendig ryster de svake samvittigheter, før de har forstått sannheten.
Kapittel 15
I det femtende kapittel viser Paulus med Kristus som eksempel, at vi også skal bære over med andre svake, som faller i åpenbar synd, eller har upassende vaner. Disse må man ikke skyve fra oss, men bære over med, inntil også de forbedrer seg.
Slik har Kristus også gjort mod oss og gjør det ennå daglig. Han bærer over med mange umoralske ting og vonde vaner foruten all vår ufullkommenhet, og han hjelper og støtter oss uten opphør.
Som en avslutning ber Paulus for menigheten, roser den og anbefaler den til Gud. Han viser til sitt embete og sin forkynnelse og ber forsigtig menigheten om en gave til de fattige i Jerusalem. Han er fylt med kjærlighet i alt det han siger og gjør.
Kapittel 16
Det sidste kapittel er fylt med hilsener. Men inn imellom blander Paulus en opprigtig advarsel mot menneskelærdommer, som trenger seg inn ved siden av den evangeliske lære og vekker anstøt. Det er som om han hadde forutsett at det nettopp var fra Rom og ved romerne, at alle de forføreriske kirkelige lover og ritualer ville komme. Og hele den sverm og vrimmel av menneskelige lover og bud som nå oversvømmer hele verden. De har oppslukt dette brev og hele Den hellige Skrift samt Ånden og troen, så at der ikke er mere igjen enn buken som avgud, slik Paulus her skildrer dem som. Gud fri oss fra dem. Amen.
Avslutning
Altså finner vi i dette brevet i rikeste mål det en kristen skal vite, nemlig det loven, evangeliet, synd, straff, nåde, tro, rettferdighet, Kristus, Gud, gode gjerninger, kjærlighet, håp og kors er. Dessuten hvordan vi skal forholde oss overfor andre enten han er from eller en synder, sterk eller svak, venn eller fiende og overfor oss selv.
Det hele er solid begrunnet i Skriften, bevist med eksempler fra ham selv og fra profetene, så man ikke kan ønske seg mer. Derfor ser det også ut som om Paulus i dette brevet i korthet vil framstille hele den kristne og evangeliske lære og åpne en inngangsdør til hele det Gamle Testamente. For den som av hjertet har tilegnet seg dette brevet, har uten tvivl det Gamle Testamentes lys og kraft hos seg. Derfor skal alle kristne gjøre seg fortrolig med Romerbrevet og stadig beskjetige seg med det.
Må Gud give sin nåde til det.
Abonner på:
Innlegg (Atom)