Martin Luther:
Den store Galaterbrevkommentaren. (Utdrag.)
Dette er trolig en av de viktigste bøkene av Luther i reformasjonsarbeidet. Den "inneholder Luthers reformatoriske hovedtanker", skriver Credo forlags Luther-utvalg i den danske utgaven i 1981. -
Derfor er det stor grunn til å ta den fram i hver generasjon. Dessverre blir dette bare en smakebit, men den danske utgaven anbefales. Hele den svenske utgaven finnes på nettet: http://www.logosmappen.et/uppbyggelse/luther/sgal/index.html. Her er noen utdrag av kap. 1 og kap. 2.
Ved NDH. Luthers forelesninger fra høsten 1531.
(Vesentlig etter en dansk oversettelse av Walchs utgave. Nummer og overskrift til avsnittene er etter den danske oversettelsen.)
Luthers korte fortale.
Jeg har nå igjen i Herrens navn begynt å lese og utlegge Paulus’ brev til Galaterne. Det gjør jeg ikke for å bringe fram noe nytt og ukjent, ettersom ved Guds nåde alle Paulus’ skrifter er vel kjent for dere og alminnelig. Men jeg gjør det for å, som jeg alltid pleier å minne om, for den aller største fare er oss nær, nemlig at djevelen igjen vil ta troens rene lære fra oss, og på nytt forblinde og plage oss med læren om gjerninger og påfunn av mennesker.
Derfor er det nyttig og nødvendig at denne lære om troen alltid blir lest og hørt offentlig. Om vi stadig leser og lærer den, vil likevel djevelen, vår fiende, gå omkring og søke hver den han kan oppsluke. 1. Pet. 5, 8. han er ikke ennå død.
Vårt kjød lever også, og på alle kanter er det alle slags anfektelser som trykker oss. Derfor kan vi aldri nok, og aldri for mye, drive på med denne lære og innprente den i folket.
For dersom denne lære går til grunne og ligger under, så går også sannhetens erkjennelse til grunne. Men når den stadig er framme, står det også vel til med alle andre ting, enten det er religion, gudstjeneste, Guds ære og hvordan man skal forstå alle ting. For at vi nå ikke skal gå helt ledige og ikke gjøre noe, vil vi straks begynne der vi sluttet. I Siraks bok 18, 7 står det skrevet: ”Den som tror seg ferdig med dem (Herrens underverk), står bare ved begynnelsen; om han stanser opp, vet han ikke hvor han skal ta fatt.” (Eldre oversettelse: da står han rådløs).
Luthers store fortale til Galaterbrevet.
Jeg synes det er underlig og har vanskelig for å tro at jeg har skrevet så mye om dette brevet, da jeg foreleste ved skolen i Wittenberg.Og likevel finner jeg atalt sammen har vært i tankene mine, slik noen har samlet og skrevet det opp i denne boken. Og jeg må bekjenne at jeg offentlig har talt alt dette i forelesningene, og kanskje ennå mer.
For i mitt hjerte hersker alene denne ene artikkel, nemlig troen på min kjære Herre Kristus, som alene er begynnelse, midtpunkt og ende på alle mine åndelige og gudelige tanker, som jeg har natt og dag. Og selv om jeg har brukt svært mange ord om dette, føler jeg likevel at jeg neppe har klart å gi mer enn en antydning om denne umåtelige, ubegripelige og uendelige visdom. Jeg har bare maktet å bringe noen små stykker av denne kostelige gullgrube fram i lyset.
Derfor skammer jeg meg også noe ved at denne utleggelsen av skriftet til den store og herlige apostel som er utvalgt av Gud. For mine ord om dette er altfor ringe og for lite. For jeg kan ikke framheve disse store saker nok, og ikke peke på det så fullkomment og klart med hellig alvor og iver som ham, apostelen. Jeg kan ikke vise hvor alvorlig han har ment det og slik det lå ham på hjerte.
Det som likevel i dette tilfelle tvinger og driver meg til å sette skammen til side og liksom bli trassig og modig, er den uendelige og uutsigelig store uro og gru det har vært. Det har ført til jammer og hjertekval blant de kristne.
Slik er det ennå når det gjelder artikkelen om hvorledes og hvordan vi skal bli rettferdige for Gud og tatt til nåde av ham. Denne artikkelen er den eneste, faste klippe og grunnvollen som består evig for all vår frelse og salighet.
Denne artikkelen er at vi ikke ved oss selv og enda mindre ved våre egne gjerninger og arbeid blir frelst. Men vi er forløst fra synd, død og djevel og ført inn i det evige liv ved hjelp av en fremmed,nemlig ved Jesus Kristus, Guds enbårne Sønn.
Denne klippe angrep Satan allerede i Paradis. Da overtalte han våre første foreldre å la troen på Gud fare. Ved sin egen visdom og kraft skulle de bli som Gud. Men det var han som i begynnelsen hadde gitt dem livet og løfte om å holde dem oppe.
Kommentar
Hovedsaken som dette brevet handler om.
Den rettferdighet som gjelder for Gud.
1. Tre slags rettferdighet.
Framfor alle ting må vi vite hva det er Paulus skriver om i dette brevet.
Kap. 1.
V. 1.
1. Hva grunnen var til at Paulus skrev brevet.
Siden vi nå redegjort for emnet i dette brevet til galaterne og vist til hovedtanken, vil vi også, før vi går over til selve fortolkningen, si noen ord om hva som gav Paulus anledning til å skrive brevet. Selv hadde han plantet den rene lære om evangeliet og troens rettferdighet hos galaterne. Men kort etter at han forlot dem, hadde falske lærere kommet inn, og de rykte opp alt det han plantet og gitt en rett undervisning om.
2. Djevelens fiendskap mot evangeliet
For djevelen kan ikke la være å angripe denne lære med vold og list. Han unner seg ingen ro; så lenge han ser en gnist være igjen av den. Derfor lir også vi av verden, djevelen og hans apostler alt ondt fra høyre og venstre av denne ene grunn, at vi forkynner evangeliet rent.
3. Evangeliet må refse og fordømme verden.
Evangeliet er en lære som forkynner noe som er langt høyere enn denne verdens visdom, rettferdighet og religion. Alt dette lar den beholde sin rang og stå for det det er, og anbefaler å bruke det som Guds skaperverk. Men verden setter dette foran skaperen og vil til og med avskaffe synden, fri oss fra døden og gjøre seg fortjent til evig liv. Dette fordømmer evangeliet.
4. Verdens fiendskap mot evangeliet.
Verden på sin side kan ikke finne seg i at det felles dom over det den setter aller høyest.
Derfor retter den det klagemål mot evangeliet at det er vranglære som undergraver samfunn, fyrstemakt, kongedømmer og avskaffer lovene, forkvakler moralen og gir alle lov til å gjøre hva han vil uten å bli straffet. Derfor er det i rett raseri og tilsynelatende i lydighet mot Gud at verden forfølger denne lære og forakter dem som forkynner evangeliet og holder med den som den verste pest og plage som tenkes kan på jorden.
5. Djevelens kamp mot evangeliet.
Dertil kommer at denne lære også avvæpner djevelen, legge hans rike øde, tar fra ham loven, synden og døden. Dette er de tyrannene han bruker for å legge menneskene under seg. Til slutt føres hans fanger ut av mørkets rike og over i lysets og frihetens verden. Kan en vente at djevelen bare skal finne seg i det?
Må en ikke regne med at løgnens far ville bruke alle sine krefter og kunster for å tåkelegge, forvrenge og helt utrydde denne forkynnelse av frelsen og det evige liv? Paulus klager jo også både her og i alle andre brev over at Satan alt på hans tid gikk seg selv en høy gang gjennom sine apostler.
6. Vranglærerne gjør evangeliet større skade enn tyranner.
På samme måte er det med oss i dag. Vi klager og sørger over at Satan har lykkes med å skade vårt evangelium verre gjennom sine nye tjenere, fanatikerne, enn han har klart ved alle de tyranner, konger og biskoper som har forfulgt oss og fortsetter med det.
Og hadde vi ikke her i Wittenberg vært så påpasselige og våkne og lagt så stort arbeid i å plante og forkynne læren om troen, ville heller ikke vi holdt sammen så lenge. Det ville ha oppstått partier iblant oss for lenge siden. Men fordi vi var faste som fjell i denne forkynnelse og stadig understreket den, bevarer DEN oss i fullstendig enhet og fred.
Andre derimot som enten overser den eller forkynner det de selv tror er bedre, faller de ned i ulike feiloppfatninger og deler seg i stadig flere grupper, og dem fins det ingen ende på. De går til grunne på den måten.
Denne pekepinn på grunnen til at verden og djevelen er fiender av evangeliet, har vi bare gitt her i forbifarten. Men evangeliet er et ord fylt av liv og frelse.
7. De falske apostlers skinn.
Jeg har tidligere sagt at Paulus i dette brevet fant en anledning til å behandle den kristne rettferdighet, fordi falske lærere på kort tid hadde ødelagt det med mye strev og i lang tid hadde bygget opp hos galaterne.
Disse falske lærere og løgnapostler var folk som stammet fra fariseismen og omskjærelsen. Og de hadde stor autoritet. Ute blant folk skrøt de av at jødenes hellige og utvalgte slekt. De var israelitter og etterkommere av Abraham. Og de hadde løftene og fedrene på sin side, og også Kristi tjenere og apostlenes disipler. Og de hadde kjent dem personlig og sett deres under med egne øyne.
Kanskje gjorde de under selv også. Det bekrefter Jesus i Matteus 7 at også ugudelige folk kan gjøre tegn. Når den slags storkarer kommer til et land eller område, blir de straks beundret. Til og med de som er velutdannet og temmelig faste i troen blir imponert.
8. De falske apostler gjør Paulus' autoritet til intet.
Med kunstene sine har de klart å snu galaterne helt rundt: "Paulus, hvem er det? Er ikke han den som sist av alle ble omvendt til Kristus? Vi er elever og omgangsvenner av apostlene, vi har sett Kristus gjøre mirakler og hørt ham forkynne. Denne Paulus er en nykommer og står langt under oss.
At Gud skulle la oss ta feil, vi som tilhører det hellige folk, er Kristi tjenere og har fått Den Hellige Ånd, det er utenkelig. I tillegg er vi mange, mens Paulus bare er en. Han har ikke kjent apostlene og har ikke sett Kristus. Ja, han har til og med forfulgt Kristi kirke. Tror dere kanskje at Gud har latt så mange menigheter fare vill bare av hensyn til Paulus?"
9. Hvorledes paven smykker sin vranglære med kirken.
På samme måte er det med paven i dag. Når han ikke har så mye som et skriftsted å forsvare seg med, bruker han ustoppelig denne ene argumentet mot oss: "Kirken, kirken! Tror du virkelig at Gud er så ubarmhjertig at han ville finne på å forkaste hele sin kirke bare for en håndfull lutherske vranglæreres skyld? Tror du virkelig at han gjennom så mange hundre år skulle ha latt sin kirke sveve i villfarelse?"
Av all kraft hamrer han på at kirken ikke kan gå til grunne eller rives ned. Det er et argument som gjør inntrykk på svært mange. Med slike og lignende ord var det altså løgnapostlene gjorde inntrykk på galaterne, og det i den grad at Paulus mistet sin autoritet blant dem, og hans forkynnelse ble sett på med mistanke.
10. Hvorledes Paulus roser sitt kall.
Mot dette tomme skrytet og forfengeligheten til løgnerne setter Paulus sin egen autoritet som apostel. Det gjør han på en stødig måte og med stor parrhesia (frimodighet), og uten å vike en hårsbredd forsvarer han sitt kall og sin tjeneste.
Han slår fast slik han ikke gjør noen andre steder, at han ikke er villig til å gi etter for noen, ikke en gang for apostlene, og slett ikke for deres disipler. Og for å få tørket vekk fariseerhovmotet og den overlegne minen hos dem, viser han til en historie fra Antiokia der han satte seg opp mot selveste Peter. Han bryr seg ikke om faren for skandale heller, men sier rett ut i teksten at han dristet seg til å anklage og refse Peter, apostelfyrste, han som hadde sett Kristus og vært fortrolig med ham. Jeg er apostel, sier han, og ikke ser på hva andre er. Ja, han viker ikke en gang tilbake for å refse ham som står som selve søylen blant de andre apostlene.
11. Summen av de to første kapitlene.
For å gjøre en lang historie kort: i de to første kapitlene gjør han så godt som ingen ting annet enn å tale om at kallet, tjenesten og evangeliet han sikke er menneskeverk, og at han ikke har mottatt det fra noe menneske, men gjennom en åpenbaring av Jesus Kristus. Og ikke nok med det. Om det så var en engel fra himmelen som forkynte et annet evangelium enn det han hadde forkynt, skulle han være bannlyst (forbannet).
Om kallet.
12. Alle som vil preke eller være sjelesørgere bør være sikker på sitt kall.
---
Gal. kap. 2 vers 16.
- "Men da vi innså at et menneske ikke blir rettferdiggjort av lovgjerninger men ved tro på Kristus Jesus, da trodde også vi på Kristus Jesus,for å bli rettferdiggjort ved tro og ikke ved lovgjerninger. For ikke noe menneske blir rettferdiggjort av lovgjerninger."
160. Hva betyr lovgjerninger?
Ordene lovens gjerninger skal vi forstå i videste forstand og betones kraftig. Det sier jeg på grunn av de sikre og unyttige sofister og munker som har fordreid slike ord hos Paulus. Ja, de har gjort det med hele Paulus, med tåpelige og ugudelige forklaringer som de ikke en gang forstår selv.
"Lovgjerninger" skal vi ganske enkelt forstå som det motsatte av nåden. Det som ikke er nåde, er lov. Og det enten det er en borgerlig lov, seremoniallov eller de ti bud. Derfor, selv om du også har gjort lovens gjerninger som stemmer med dette budet: "Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte osv.", så blir du likevel ikke rettferdig for Gud. For et menneske blir ikke rettferdig ved lovgjerninger. Det skal vi tale mer om senere.
161.
"Lovgjerning" betyr altså for Paulus hele lovens gjerning. Vi kan derfor ikke skjelne mellom de ti bud og seremoniallovene. Men hvis vi ikke bli rettferdige ved de ti bud, da gjør omskjærelsen, som er oppfyllelsen av seremonialloven, det enda mindre.
162. Hvorledes Paulus setter troens rettferdighet opp mot lovgjerninger.
Når Paulus derfor, som han ofte gjør, sier: "Av loven" eller "av lovgjerninger" blir intet menneske rettferdig, som betyr det samme hos Paulus, taler han ganske enkelt om hele loven og setter troens rettferdighet i motsetning til hele lovens rettferdighet.
Lovens rettferdighet får vi ved å holde loven enten ved guddommelig eller menneskelig kraft. På grunn av den, sier han, blir menneske ikke rettferdig for Gud. Men troens rettferdighet tilregner Gud gratis av nåde for Kristi skyld. Derfor har Paulus uttrykkelig og kraftig sagt "av lovgjerninger". For vel er det ingen tvil om at loven er hellig, rettferdig og god, og da er også lovens gjerninger hellige, rettferdige og gode. Men likevel blir ikke mennesket rettferdig for Gud ved dem.
163. Sammenligning mellom lovgjerninger og seremoniene hos jødene.
Hieronymus og de andres mening må vi derfor avvise. De fantaserer om at Paulus her taler om seremoniallovens gjerninger, og ikke de ti bud. Likevel må jeg innrømme at også seremonialloven var god og hellig.
Omskjærelsen og de andre lovene om gudstjenesten og templet var nok rettferdige og hellige. For de var også innsatt av Gud. Her sier imidlertid noen fortolkere: Etter Kristus har loven om seremonier vært skadelige og bringer død. Men dette har de bare funnet på selv. (…)
164. Ingen lovgjerning kan gjøre oss salige.
Paulus taler her om hele loven, og at lovgjerninger ikke kan gjøre oss rettferdige, selv om loven var god. Og han kaller det ikke lovens synd eller kjødets synd, men lovgjerninger. Det er gjerninger man gjør etter loven. Derfor skal man ikke slå i hjel, ikke drive hor osv. Men ingen blir rettferdig ved å holde budene.
165. Om noen kan gjøre lovens gjerninger før han er rettferdig.
Men nå kan vel slike lovens gjerninger skje før man er blitt rettferdig eller senere. Også blant hedningene er det mange gode, tapre og fromme menn som har holdt loven og gjort gode gjerninger. (…) Nå er egentlig sannhet og utholdenhet vakre og ærbare dyder og gode gjerninger som også loven lærer. Likevel blir ingen rettferdig ved dem.
166. Om lovgjerninger som skjer av de troende etter rettferdiggjørelsen.
Altså gjør også Peter, Paulus og alle kristne lovens gjerninger, når de ved troen er blitt rettferdige. Men likevel er de ikke rettferdige på grunn av disse gjerningene. Paulus sier i 1. Kor. 4, 4: ”For selv om jeg ikke vet noe ved meg selv, er jeg ikke dermed rettferdiggjort.”
Han mener at intet menneske kan laste ham for noe, uten at det gjør ham rettferdig. Derfor er det åpenbart at Paulus taler om hele loven og alle dens gjerninger, og ikke om de synder som skjer mot loven.
(----)
Hvordan man bør lære rett.
176. Den rette kristelige lære og egenart, at mennesket først erkjenner loven, at han er en synder, og at det er umulig for ham å gjøre en eneste god gjerning. For loven sier: Du er et ondt tre, derfor er også alt det du tenker, taler og gjør mot Gud.
Derfor kan du heller ikke fortjene noen nåde med dine gjerninger. Men drister du deg likevel til å gjøre det, gjør du bare ondt verre. For ettersom du er som et ondt tre, så kan du jo ikke bære annet enn onde frukter, dvs å gjøre synd. For alt det som ikke er av tro, er synd. Rom. 14, 23.
Derfor er det igrunnen ikke noe annet enn at man vil sone Gud med sine synder. Og det er ikke noe annet enn å legge synd til synd, spotte vår Gud og trosse og gjøre hans vrede større.
177. Men når mennesket slik blir undervist ved loven, blir det forskrekket og ydmyket. Da erkjenner han rett hvor stor hans synd er og merker visselig ikke det minste av guddommelig kjærlighet hos seg. Han lar Gud ha rett i sitt ord, når han sier i Rom. 3, 4 og 23: Hvert menneske er en løgner; alle har syndet. Jfr. Salme 116, 11. Da bekjenner han at han er skyldig til den evige fordømmelse.
Derfor er første del og begynnelsen på den kristne lære, læren om boten, og at menneske må lære å kjenne seg selv rett.
176. Den andre del er dette: Vi du bli salig og frelst, kan du ikke oppnå det ved gjerninger. Herren Gud har sendt sin enbårne sønn til verden, for at vi skal leve ved ham. 1.Joh. 4, 9.
Han er korsfestet og død for deg, og han bar (Luther: ofret) dine synder på sitt legeme opp på treet. 1. Pet. 2, 24.
Her er det ikke tale om at du kan forberede deg til nåden ved dine egne gjerninger. Her er bare vrede, synd og død. Loven gjør derfor ikke noe annet enn at den åpenbarer synden, forskrekker og ydmyker deg. Og på den måten forbereder den oss til rettferdighet og driver oss til Kristus.
For Herren Gud har åpenbart for oss i sitt ord at han vil være vår nådige Far som uten vår fortjeneste vil fritt og for ingen ting, av bare nåde og barmhjertighet forlate oss våre synder og gi oss evig rettferdighet og evig liv. Det gjør han bare for Kristi skyld, og vi kan ikke gjøre oss fortjent til noe.
For han er en slik Gud som gir alle sine gaver til alle av nåde for ingen ting. Og dette er hans guddommelige majestets og herlighets aller høyeste pris og ære. Men denne hans guddommelige majestet og herlighet kan han ikke gi til de som stoler på gjerninger og er hyklere. De vil ikke ta imot denne nåde og det evige liv av ham helt for ingen ting. Derfor vil de røve fra ham hans majestets pris og herlighet.
For å forsvare sin ære og herlighet, må Gud først sende sin lov, som skal slå dem i stykker, som man knuser harde klipper.
186. Den sanne lære om tro, kjærlighet og rettferdighet.
Men vi setter troen i stedet for kjærligheten [den inngytte rettferdighet] som de [katolikkene] taler om. Og de sier at troen er det første utkast, mens kjærligheten er det fullkomne bilde. Men vi sier at troen griper Kristus, som gir den rette farge og pryd. Troen er derfor ikke en død og unyttig ting som ligger skjult i en synders hjerte, liksom en tom og unyttig avn, eller som en død flue om vinteren til kjærligheten kommer og vekker den opp og gjør den levende.
Men dersom det er en rett og sann tro, er det en tillit og sterk trøst som griper Kristus, slik at Kristus er det eneste den har. Ja, ikke bare det at troen er rettet på Kristus, men også at den i seg selv inneslutter Kristus i seg.
187.
Troen er derfor en slik erkjennelse at selv om den er mørk og ser intet selv, er den likevel viss på at den i et slikt mørke likevel griper og har Kristus. Det er slik som vår Herre Gud satt midt i mørke på fjellet Sinai og i templet. Derfor er vår rettferdighet, at vi aktes rettferdige for Gud. Det er ikke kjærligheten som gir troen glans og anseelse, men troen selv. Den er den skjulte erkjennelse i hjertet, dvs. tilliten til noe den ikke ser, dvs Kristus.
188.
Men grunnen til at troen gjør oss rettferdige er at den griper og har hos seg den edle og kostelige skatt, Kristus. Men vi kan ikke forstå hvorledes han er nær oss. For som jeg har sagt, er det en mørk, skjult, høy, hemmelig og ubegripelig kunnskap. Derfor, der det er en slik sann hjertets tillit og fortrøstning, der er sannelig også Kristus til stede i den dunkle tåke og tro. Dette er det vrette rettferdighet (formalis justitia). Den gjør at mennesket blir antatt og ansett for å være rettferdig for Gud. Og det skjer ikke for kjærlighetens skyld, som noen sier. Noen sier at kjærligheten (vår) skaper troen og gir den skikkelse og anseelse.
Vi sier derimot at det er Kristus som gir troen dette. Ja, han gir ikke bare skikkelse og farge, men rettferdighetens vesen. Av dette følger at de kristnes rettferdighet er Kristus selv, som ved troen bor i hjertet. Og for hans rettferdighets skyld akter og anser Gud oss for rettferdige og gir oss det evige liv.
Her er sannelig ingen lovgjerning og ingen kjærlighet, men en helt annen rettferdighet og et helt nytt vesen som er langt høyere enn loven. For Kristus og troen er ingen lov eller lovgjerning. Men dette som de andre (katolikkene) verken har forstått eller skrevet noe om, vil vi tale mer om senere. Men nå er det nok om det som jeg kort har antydet, slik Paulus ikke bare taler om seremoniene, men om hele loven når han sier: Intet menneske blir rettferdiggjort ved lovgjerninger.
190.
Men om gjerningene har de sagt at når de skjer ved nåden, er de så verdige, gode og verdifulle for Gud, at han er skyldig og pliktig til å belønne dem med evig liv. Og Gud antar en slik gjerning som fortjeneste til den evige liv for kjærlighetens skyld, den som Gud har inngytt i vår vilje ved sin nåde.
For slik pleier de å tale om dette: Vår Gud antar en god gjerning til det evige liv og tilregner ham en ond gjerning til evig straff og fordømmelse. For de har kanskje en gang hørt i en drøm hvordan vi skulle bli antatt hos Gud og tekke ham, og mener at det skjer på grunn av gode gjerninger. Men alt slikt er villfarelse og bespottelse av Kristus. Ikke alle taler om det. Men noen sier at vi kan elske Gud over alle ting av våre egne naturlige krefter.
Summen av den rette kristne lære.
191. Hvordan et menneske har sann bot.
Mot disse løse og forfengelige tåper lærer vi slik som vi kort har antydet om troen og hva et rett kristelig vesen er: Mennesket må først og framfor alle ting lære å kjenne seg selv ved loven, og forstå hva han er, kan og makter, slik at han lære å synge rett denne sangen med profeten: Alle har syndet og fattes Guds ære (Rom. 3, 23). Og denne: Der er ingen rettferdig, enn ikke en (Salme 14, 1.3 og Rom. 3, 10f). Og i Salme 51, 6: Mot deg alene har jeg syndet.
Men vi lærer og henviser ikke folk til deres egne gjerninger for at de ved dem skal eller kan berede seg til nåden og få yndest av Gud. Men vi sier at de meget mer fortjener Guds vrede og unåde og heller ikke kan gjøre noe. Men når mennesket først ved loven er blitt så ydmyket og brakt til erkjennelse av seg selv, da er han botferdig på rett måte.
192. Det botferdige hjertes tilstand.
Den rette bot skal og må begynne med frykt for Guds dom. Og da ser mennesket at han er en så stor synder at han ikke ved egne krefter, arbeid og gjerninger kan bli fri synden. Da forstår han først rett det Paulus sikter til og mener i Rom. 7, 23 og 6, 21: Mennesket er en synder, fanget og solgt under synden, sml. Kap. 11, 32 og 3, 19.
Da erkjenner han også at læren om å fortjene frelse og nåde, bare er unyttig snakk og at hele pavedømmet er bedrag. Da begynner han å sukke og klage: Å, Herre Gud, hvem kan nå hjelpe meg? For når mennesket blir så forferdet ved loven, må han ganske fortvile på egne krefter. Han ser seg om og sukker og lengter etter å få hjelp.
193. Evangeliets trøst.
Så kommer da evangeliet med ord om frelse i rett tid, Mat. 9, 2: Vær frimodig, sønn, dine synder er deg forlatt. Tro på Jesus Kristus som er korsfestet for dine synder. Og om du føler synden, så skal du vite at den er tatt bort fra deg og lagt på Kristus. Ved hans sår har du fått legedom. Jes. 53, 4-5 og 1. Pet. 2, 24.
(Mer senere.)
