Luthers bøker.

Luther-utgaver:

Eg har nett fått tak i fleire og andre utgaver av
Luthers skrifter. Og dei er interessante på fleire måtar.

Joh. Georg Walch
gav ut Luthers skrifter i 25 store bind (dvs. 23 bind
der to av dei var dobbelbind). Den første utgåva kom
 frå 1739 - då var inndelinga ein annan. Ny, revidert
 utgåve kom så i 1880-90-åra. Walch har omsett
 skriftene til tysk. Luther underviste og skreiv
mykje av det på latin. Men denne siste utgåva
kom ut i St. Louis i Amerika på "Lutherischer
Concordia-Verlag". Det tyder truleg at det var
mange tyske lutheranarar in Amerika på den tida.
Men dei finst både i USA og Europa i Antikvariat.
Eg har berre seks av desse binda.

Chr. G. Eberle
gav ut skrifter av Luther på ein annan måte -
frå midten av 1800-talet i Tyskland. Han samla
t.d. talar og kommentarar av Luther frå ulike
 bøker der tekstane er frå evangelia. Her er og
hans "fortaler" til dei ulike skriftene. Dinest tok
han for seg alle breva, Apostelgjerningane og
Openberring og fann stader der han hadde kommentert
tekstar frå breva. Slik fekk dei t.d. ein kommentar
over Romarbrevet, den vart utvida i 1878.

Luther sin samla kommentar over Romarbrevet
kom ikkje før i 1908 då han vart trykt. Før det hadde dei
 berre Eberle sin.

Det same gjorde Eberle med Efeserbrevet og dei andre.
Nokre har heile kommentarar, andre er det berre litt
som er kommentert. Han samla også alle talar og
kommentarar over salmane og dei andre poetiske
bøkene i Bibelen.

Luthers skrifter WA.

Weimar-utgaven av Luthers skrifter (W.A.).

Bind.Bind	Avdeling 1 Skrifter
11		Schriften, Predigten, Disputationen 1512/18
22		Schriften, Predigten, Disputationen 1518/19
33		Psalmenvorlesungen 1513/15 (Ps. 1-84)
44		Psalmenvorlesungen 1513/15 (Ps. 85-150); Richtervorlesungen 1516/17; Sermone 1514/20
55		2. Psalmenvorlesungen 1519/21 (Ps. 1-22)
66		Schriften, Predigten, Disputationen 1519/20
77		Schriften, Predigten, Disputationen 1520/21
88		Schriften, Predigten, Disputationen 1520/21
99		Schriften und Predigten 1509/21 (Nachträge und Ergänzungen zu Bd. 1-6, 8, 9)
10 I 1		Weihnachtspostille 1522
10 I 2		Adventspostille 1522; Roths Sommerpostille 1526
10 II		Schriften 1522
10 III		Predigten 1522
11		Predigten und Schriften 1523
12		Reihenpredigt über 1. Petrus 1522; Predigten 1522/23; Schriften 1523
13		Vorlesungen über die Kleinen Propheten 1524/26
14		Reihenpredigten über 2. Petrus, Judas und 1. Mose 1523/24; Vorlesung über 5. Mose 1523/24
15		Predigten und Schriften 1524
16		Reihenpredigten über 2. Mose 1524/27
17 I		Predigten 1525
17 II		Fastenpostille 1525; Roths Festpostille 1527
18		Schriften 1525
19		Schriften 1526
20		Vorlesungen über Prediger Salomonis und 1. Johannesbrief 1526/27; Predigten 1526
21		Roths Winterpostille 1528; Crucigers Sommerpostille 1544
22		Crucigers Sommerpostille (Forts.) 1544
23		Predigten und Schriften 1527
24		Reihenpredigten über 1. Mose (1523/24): Druckfassung 1527
25		Vorlesungen über Titus und Philemon 1527; Jesaja (1528/30); Reihenpredigten über 3. und 4. Mose 1527/28
26		Vorlesung über 1. Timotheus 1528; Schriften 1528
27		Predigten 1528
28		Reihenpredigten über Matthäus 11-15, Johannes 16-20 und 5. Mose 1528/29
29		Pedigten 1529
30 I		Katechismuspredigten 1528; Großer und Kleiner Katechismus 1529
30 II		Schriften 1529 / 30
30 III		Schriften 1529/32
31 I		Psalmenauslegungen 1529/32
31 II		Vorlesungen über Jesaja und Hoheslied 1528/31
32		Predigten 1530; Reihenpredigten über Matthäus 5-7
33		Reihenpredigten über Johannes 6-8 1530/32
34 I		Predigten 1531
34 II		Predigten 1531
35		Lieder
36		Predigten 1532
37		Predigten 1533/34
38		Schriften 1533/36
39 I		Disputationen 1533/38
39 II		Disputationen 1539/45
40 I		2. Galatervorlesung (cap. 1-4) 1531
40 II		2. Galatervorlesung (cap. 5-6) 1531; Vorlesungen über Psalm 2, 45 und 51, 1532
40 III		Vorlesungen über die Stufenpsalmen und Ps. 90 1532; Jesaja 9 und 53 1543/44; Hosea 13 1545
41		Predigten 1535/36
42		Genesisvorlesung (cap. 1-17) 1535/38
43		Genesisvorlesung (cap. 18-30) 1538/42
44		Genesisvorlesung (cap. 31-50) 1543/45
45		Predigten 1537 und Predigtkompilationen (30er Jahre); Reihenpredigten über Johannes 14-15 (1533), Druckfassung 1538
46		Reihenpredigten über Johannes 16 (1533/34), Druckfassung 1538; Predigten 1538; Reihenpredigten über Johannes 1-2 1537/38
47		Reihenpredigten über Johannes 3-4 und Matthäus 18-24 1537/40; Predigten 1539
48		Bibel- und Bucheinzeichnungen; Nachträge zu Schriften, Predigten und Tischreden
49		Predigten 1540/45
50		Schriften 1536/39
51		Predigten 1545/46; Auslegung des 23. und 101. Psalms 1534/36; Schriften 1540/41; Sprichwörter-Sammlung
52		Hauspostille 1544 (Veit Dietrich)
53		Schriften 1542/43
54		Schriften 1543/46
56		Schriften, Römervorlesung (Hs.) 1515-16
Avdeling 2 Bordtaler.
1	Tischreden aus der ersten Hälfte der dreißiger Jahre, Sammlungen Veit Dietrichs und Medlers
2	Tischreden aus den dreißiger Jahren, Nachschriften Schlaginhaufens, Sammlungen Rabes und Cordaux'
3	Tischreden aus den dreißiger Jahren, Nachschriften Lauterbachs, Wellers u.a.
4	Tischreden aus den Jahren 1538-1540, Sammlungen Khummers, Nachschriften Mathesius u.a.
5	Tischreden aus den Jahren 1544-1544, Sammlungen Heydenreichs, Besolds, Lauterbachs u.a.
6	Tischreden aus verschiedenen Jahren, Sammlungen Aurifabers; Register
Avdeling 3 Den tyske bibel (Luthers bibel).
1	Handschrift der Erstübersetzung (Ri.-Hohel.) 1523/24
2	Handschrift der Erstübersetzung (Jes.-Sir.) 1527/32
3	Eintragungen in das Psalter-Handexemplar von 1528 (Kunheim-Psalter) (o.D.); Psalterrevision 1531; Bibelrevision 1539/40 (1. Mose - Psalm 150)
4	Bibelrevision 1540/41 (Spr. Sal.-Offb.); Revision des Neuen Testaments 1544 (Röm.- 2. Kor. 3); Eintragungen in das NT-Handexemplar von 1530; Eintragungen in das Psalterium-Handexemplar (Kunheim-Psalter (o.D.); Anhang: Luthers Entwurf zum Schreiben der Wittenberger Universität an Kurfürst Friedrich 1518
5	Vulgata-Revision 1529 (1. Mose - 2. Könige und Neues Testament)
	Luthers Biblia 1545 Original-Text
	Das Newe Testament Deutzsch (1522/1546)
Avdeling 4 Brever.
1	Briefe 1501-1520
2	Briefe 1520-1522
3	Briefe 1523-1525
4	Briefe 1526-1528
5	Briefe 1529-1530
6	Briefe 1531-1533
7	Briefe 1534-1536
8	Briefe 1537-1539
9	Briefe 1540-1542 - 1941
10	Briefe 1542-1544 - 1947
11	Briefe 1545-1546 - 1948
12	Briefe, Schriften, Aktenstücke 1514-1546, undatierte Briefe - 1967

Kopiert fra www.lutherdansk.dk med fornorsking av overskrifter.

Andre utgaver.

Utgaver av Luthers skrifter:


Ved siden av den store Weimar-utgaven av alt det Luther har skrevet, finne det også noen andre større samlinger og utgaver.


"Erlangen-Ausgabe" kom ut i årene 1826-57 i Tyskland, bind 1-67.


"Walchs utgave" har også vært brukt som utgangspunkt for oversettelse, 1-24, fra 1740-.
I denne utgaven er det to kommentarer til Genesis (1. Mose). Her kaller vi dem den lille kommentar fra 1523-26 og den store kommentaren som først ble ferdig i 1545, året før han døde etter flere år med forelesninger.


Et større utvalg av hans skrifter utgitt av O. Clemen, bind 1-8. Ny utgave i Berlin 1950.

BIBELKOMMENTARER.

Her skal vi samle Luthers kommentarer til bibelske bøker. De er hentet fra Concordia-utgaven. (Ikke alle Luthers bøker er med i denne engelske utgaven.)


G.T.:
1. Mosebok.
5. Mosebok.
2. Sam. 23, 1-7.
Salmenes bok - utvalgte salmer.
Forkynneren (Notes on Ecclesiastes).
Høysangen (The song of Salomon).
Profeten Jesaja.


De små profeter:
Hosea
Joel
Amos
Obadja
Mika
Nahum
Sefanja
Haggai
Malaki
Jona
Habakkuk
Sakarja.


N.T.:


Mat. 5-7. Bergprekenen.
Luk. 1, 46-55.
Johannes-evangeliet.
Romerbrevet.
1. Korinterbrev kap. 7.
1. Korinterbrev kap. 15.
Galaterbrevet - den lille kommentar.
Galaterbrevet - den store kommentar.
1. Timoteus brev.
Titus brev.
Brevet til Filemon.
Hebreerbrevet.
1. Peters brev.
2. Peters brev.
Judas brev.
1. Johannes brev.
---

Enkeltbøker.

Her skal vi liste opp en del bøker av Martin Luther, utgitt på flere språk. Den blir på ingen måte fullstendig.

1. Norsk-danske utgaver.

BIBELKOMMENTARER:
1. Mosebok, b. 1-2. Utgitt i Christiania 1863-64 på Grams forlag. "Dr. Martin Luthers Udførlige Udlæggelse af første Mosebog." 1090 + 1247 s.


Galaterbrevet, 1902. "Udlæggelse af Galaterbrevet," trykt i Helsingør, oversatt etter Walchs tyske utgave og utgitt av "Evgl. luth. Missionsforening" i Danmark. 783 s.


Galaterbrevet b. 1-2, 1981, utgitt av Credo forlag i serien Skrifter i utvalg. Denne utgaven har fortløpende henvisninger til bind sidetall i Weimar-utgaven.


Davids 51. salme, Luther forlag 1975. 224 s.


Brudesang, Salme 45. Olsens forlag Kristiansand, 1865, oversatt etter Walchs utgave. 264 s.


De sju botssalmene. Utgitt 2005 av Det evangelisk-lutherske kirkesamfunn (DELK). 107 s.


Herren er min hyrde. Salme 23 m.m. Utgitt i 1942 av Martinussens forlag. 110 s.


Mat. 5-7. Bergprekenen. Oversatt av A. Sagen. Christiania 1867.




ANDRE SKRIFTER.
Hvordan skal livet leves? Om de gode gjerninger. Utgitt av Norges Lutherlag i 1936. 151 s.


Kristi hellige lidelse, utgitt av Norges Lutherlag.


Udvalg af Luthers reformations-skrifter. Oversatt av Kristian Olsen etter Walchs og Gerlachs utgaver. Utgitt av Bibliotek for de tusen hjem, Høvik. Trykt i Kristiania. Inneholder bl.a de 95 teser, en del brev, om avlat og nåde, om et kristenmenneskes frihet, om klosterløftene m.m. 127 s.


Luthers fortaler, 1934, samt en Haandbog eller register over emner med skriftsteder. 254 s.


De saksiske visitasjonsartikler av 1528, ved Martin Luther og Philip Melancthon. Lunde 1998. 95 s.


Jødene og deres løgne. 1542. Utgitt på dansk i 1972 etter en utgave fra 1938, med hakekorsmerket på, ved DNS U's forlag. Om dette er en rett oversettelse, kan jeg ikke uttale meg om.


Levende Luther. Utvalg ved Inge Lønning. 1967. 282 s.


Luthers reformasjon. Utvalg ved Tarald Rasmussen. 2004. 310 s.


Lutherboken, ved S. Lerfeldt. Luthers liv belyst ved hans skrifter. Sitat. Lunde 1977. 240 s.


Hva sier Luther? Lutherleksikon av Kurt Aland. Lunde 1974.


PREKENER:
Dr. Martin Luthers Prekener 1-2. Utgitt i 1949 av Den evang. luth- Frikirkelige menighet. 638 + 638 s.


Gled deg, Guds menighet. Husandaktsbok 1949. 347 s.


Bibelske skatkiste. Andagtsbog (dansk). 1944. 251 s.


Den lille katekisme. Beregnet på barn.


Den store katekisme. Beregnet på lærere og voksne.


Hovedverker av den kristne litteratur, bind III: Martin Luther. 1968.




2. Engelske utgaver.
The Complete sermons of Martin Luther, I-VII. Baker Book House 2000.


Commentary on the Epistle to the Galatians (Large print).1531/1535. Luthers store kommentar til Galaterbrevet.


A commentary on St. Paulus epistle to the Galatians. Abridged edition. Zondervan. 282 s.


Lectures on Galatians 1519. Luthers lille kommentar til Galaterbrevet.


Commentary on Romans. 1515-16. Kregel. 1977. 220 s.


A treatise on Good works, 1520. 2006. 191 s. Large print.


On the bondage of the will. APA 1971. 162 s.


A compend of Luther's theology. Westminster 1943. 253 s. Utdrag av Luthers skrifter om utvalgte emner.

Utvalg av Luthers skrifter.

Det er utgitt flere utvalg av Luthers bøker på flere språk. Her skal vi nevne et par av dem:

A . Verker i utvalg 1-6.
Denne utgaven kom i 1979 og var redigert av Inge Lønning og Tarald Rasmussen m. fl.. Her er både Luthers spesielle reformasjonsskifter med og utfrag av noen bibelfortolkinger.


B. Skrifter i utvalg (dansk), 1-9.
Denne serien begynte i 1976 og ble avsluttet i 1996 og ble utgitt på Credo forlag, København. Her er bl. a. en fullstendig utgave av Luthers store kommentar til Galaterbrevet, samt prekener, artikler, katekisme og andre reformasjonsskrifter.

Begge disse skriftene er svært nyttige for å sette seg inn i Luthers lære og den lutherske teologi. Begge serier er benyttet av både teologer og lekfolk.

Flere andre serier har vært utgitt, både på tysk (Ausgewälte Werke, 1-6 1951-; og Luthers skrifter i udvalg (dansk), 1- 5, 1980-1983; En eldre dansk utgave kom i 1910-14 i 5 bind.

Concordia-utgaven.

Denne utgaven på engelsk kalles også

the American Edition.

Det er en engelsk oversettelse av Luthers skrifter i 56 bind utgitt av Concordia Publishing House i St. Louis, Missouri, USA. Dette har gjort Luthers skifter mer tilgjengelig for flere mennesker.

Luther: Rettferdig ved tro.

For vi er overbevist om at mennesket blir rettferdiggjort ved tro, uten lovgjerninger. Rom. 3, 28.

Folk gjør seg ikke fortjent til Guds nåde eller får liv og frelse på grunn av noe de har gjort. Nei, den eneste grunnen til at de får liv og frelse er Guds kjærlighet ved Kristus. Noen annen vei finnes ikke.

Mange kristne er lei av å høre denne forkynnelsen om igjen og om igjen. De mener de lærte alt sammen for lenge siden. Men de forstår knapt hvor viktig dette er i virkeligheten. Hvis dette fortsetter å bli forkynt som selve sannheten, kommer den kristne kirke til å bli forenet og ren - for fra forfall. Denne sannheten alene skaper og opprettholder kristendommen.

Det kan være du får høre en umoden kristen skryte av hvor godt han vet at vi mottar Guds nåde ved Guds kjærlighet, og ikke noe vi gjør for å fortjene den. Men hvis han fortsetter med å si at dette er enkelt i praksis, da kan du være sikker på at han ikke vet hva han snakker om. Han finner neppe ut av det senere heller. Vi kan aldri lære denne sannheten fullstendig eller skryte av at vi har grepet den til fulle. Det er en kunst å tilegne seg den. Vi vil alltid bli studenter, og sannheten vil alltid forbli læreren.

De som virkelig forstår at de kan få Guds nåde ved troen og omsette dette i praksis, skryter ikke av at de har full oversikt. Nei, de ser på det som noe som smaker eller lukter godt - noe de alltid søker. Disse menneskene er ute av seg selv over at de ikke kan gripe det så fullstendig som de ønsker. De hungrer og tørster etter det. De lengter mer og mer.De blir aldri lei av å høre om denne sannheten. På samme måte innrømmer Paulus i Fil. 3, 12 at han ennå ikke har nådd dette målet. I Mat. 5, 6 sier Kristus at "salige er de som hungrer og tørster etter rettferdigheten",

Martin Luther i boka: Ved tro alene. 19. april.

Likpreken over Martin Luther, 1546

En preken ved Dr. Martin Luthers begravelse, ved Johann Bugenhagen Pomeranus, doktor og pastor ved kirkene i Wittenberg.

Trykt i Wittenberg av Georg Rhau, i året 1546.

----

Den hellige apostel Paulus sier i 1. Tess. 4, 13-14: “Men vi vil ikke, brødre, at dere skal være uvitende om dem som er sovnet inn, for at dere ikke skal sørge som de andre, de som ikke har håp. For så sant vi tror at Jesus døde og oppstod, så skal Gud ved Jesus også føre dem som er sovnet inn, sammen med ham.”

Kjære venner. jeg skal nå hold en preken ved begravelsen til vår kjære og elskede far, Dr. Martin, og jeg gjør det med glede. Men hva skal jeg si og hvrodan skal jeg tale, ettersom jeg antagelig ikke klarer å si et ord på grunn av mine tårer. Og hvem skal trøste dere om jeg, deres pastor og forkynner, ikke kan tale? Hvor kan jeg vende meg bort fra dere? Min tale vil uten tvil føre til mange tårer og mye klage. For hvordan skulle vi ikke alle klage av hjertet, siden Gud har sendt oss denne sorgen og tatt fra oss denne kjære og verdige mann, den ærverdige Dr. Martin Luther? Ved ham har Gud gitt oss alle ubeskrivelige gaver og nåde. Det har han gjort for alle Kristi kirker i Tyskland så vel som i mange andre land.

Ved ham har Gud også gitt en herlig seier over Satans rike og over mye skammelig avgudsdyrkelse og menenskelige ordninger. Ja, som Paulus sier, vi har kjempet mot djevelens lærdommer utover verden, og har åpenbart evangeliet for oss. Det er den store, opphøyde himmelske hemmelighet, hans kjære Sønn Jesus Kristus (som Paulus også sier i efeserbrevet og kolosserbrevet).

Ved ham, vår kjære Far, har Kristus forsvart sitt evangelium mot den grådige paven og forskjellige tyranner, ja mot alle helvedes porter. Han gav denne mannen krafts og styrkes ånd slik at han ikke fryktet noe menneske, hvor stort og mektig det enn kan bli. Han holdt så frimodig fast på evangteliet og ren rene lære at verden ofte trodde at han var for skarp og tydelig i sine ord. Det var slik jøder og fariseere anklaget Kristus, for det såret dem mye og gav dem smerte ved den rene sannheten. Men de tok likevel ikke imot den frelsende lære.

Gud har tatt fra oss denne store lærer, profet og himmelske reformator sendt av Gud til menigheten. Å, hvordan kan vi slutte å klage og gråte over det? Hvordan kan vi gjøre som Paulaus sier: Dere skal ikke sørge over de som er sovnet inn. Men han legger straks til: slik de gjør som ikke har håp (1. Tes. 4, 13-14). Vi som tror vet at de som har sovnet inn i Kristus, vil våkne opp igjen til et bedre liv der vi vil møte dem igjen og være sammen med dem i evighet.

Verden var imidlertid ikke verd å ha denne kjære Guds mann lenger. De skulle ikke få lov til å fortsette å forfølge og håne ham. Likevel, den samme utakknemmelige verden fikk mye godt ved denne store mannen, særlig det at den ble befridd fra undertrykkelsen ved pavens motbydelige tyranni. Derfor har mange av motstanderne (som ennå har noe visdom og forstand) ønsket at denne kjære mannen fremdeles var i live i lang tid.

Dette har jeg sagt innledningsvis, at vi har stor grunn til å klage og sørge av hjerte siden vi har mistet en stor og kjær mann. Og det hjelper litt å vite at kristne konger, prinser og hele byer og alle som kjenner evangeliets sannhet, vil sørge sammen med oss. Derfor sørger vi ikke alene, men mange tusen i kristenheten sørger med oss fra tid til tid. Det er ikke passende at den grådige paven, kardinalen av Mainz eller hertug Henry (som han raste mot ved hjelp av sannheten), skulle glede seg over hans død.

Og jeg håpet at motstanderne ikke vil glede seg over hans død lenge. For han døde i Kristus, men hans mektige, velsignede, guddommelige lære lever fremdeles med stor kraft.

For han var uten tvil den engelen som det er skrevet om i Åp. 14, som fløy under himmelen og hadde et evig evangelium, som teksten sier i v. 6ff.

Den engelen som sa: Frykt Gud og gi ham ære, var Dr. Martin Luther. Og det er de to delene av Luthers lære: loven og evangeliet. Ved dem åpnes hele Skriften, og vi ser der Kristus vår retteferdighet og det evige liv. Han har også lagt til dette: timen og dommen er kommet, og har lært oss om den rette bønnen og sannheten, slik engelen sa i Åp. 14, 7: Til bed ham som skapte himmelen og jorda osv.

For etter denne engelens lære vil det komme en annen engel som vil proklamere trøst til den sørgende og forfulgte kirke og lyn og torden av den evige dom og fordømmelse over motstanderne. Slik taler enegeln nå: Falt, dalt er Babylon den store, v. 8. Derfor vil ikke motstanderne glede seg lenge over vår sorg, som Kristus også sier i Joh. 16: Din sorg skal vendes til glede. For iføge Åpenbaring i den førnevnte kapittel 14, ser vi at dette har hendt før og hender fremdeles. Hvis Åpenbaringen er pålitelig vil den andre uten tvil komme.

Men å, hvorfor tale slik i denne sorgens og gråtens tid. Nå har jeg sagt nok om vår rettferdige sorg. For vi sørger rett over en slik kjær mann, en rett biskop og hyrde for sjelene, når han forlot oss. Men i sorgen skulle vi også kjenne Guds nåde og barmhjertighet mot oss og takke Gud for at han har vekket opp vår kjære Martin Luther ved sin Ånd, som kjempet mot den antikristne lære som den avskyelige og sataniske paven har.

Han kjempet mot den djevelske lære bare hundre år etter at den hellige Johan Hus døde. Han ble drept for sannhetens sak i 1415, og han profeterte før sin død om en framtidig dikter. Hus betyr gås på språket i Bohemia. Og Hus sa: ”Du steker nå en gås, men Gud vil vekke opp en dikter (swan) som du verken skal brenne eller steke.” Og mens de skrek til ham og han ikke svarte, sa han angivelig: ”Om hundre år skal jeg savre deg.” Og det har han oppriktig gjort ved vår kjære Far, Dr. Luther, og han begynte på det nøyaktig 101 år etter. Ja, vi skulle takke Gud for at han har bevart denne kjære mann for oss og hans kirke i voldsomme strider, i mange vanskelige konflikter, og for at Gud ved ham har seiret så ofte i nesten tretti år. Herren være priset og æret i evighet. Amen.

----

---

For he was without doubt the angel concerning whom it is written in Revelation 14, who flew through the midst of heaven and had an eternal Gospel, etc., as the text says: And I saw an angel flying through the midst of heaven. He had an eternal Gospel to proclaim to those who sit and dwell on earth, to all heathen and races and languages and nations. And he said with a loud voice: Fear God and give him honor, for the time of his judgment has come. Worship the one who has made heaven and earth, the seas and the springs of water. And another angel followed and said: "She has fallen, she has fallen, Babylon, the great city, for she has made drunk all the heathen with the wine of her harlotry."

This angel who says, "Fear God and give him the honor," was Dr. Martin Luther. And what is written here, "Fear God and give him the honor," are the two parts of Dr. Martin Luther s doctrine, the Law and the Gospel, through which all of Scripture is unlocked and Christ, our righteousness and eternal life, is recognized. To these two he has also added this passage ("the time of his judgment has come") and has taught regarding proper prayer and invocation of God the heavenly Father in Spirit and in truth. As the angel also says in Revelation 14: "Worship the one who has made heaven and earth, etc."

For after the teaching of this angel, another angel will follow, who will proclaim comfort to the sorrowful and persecuted church and the lightning and thunder of eternal judgment and condemnation against the adversaries, as, after all, the other angel said: "She has fallen; she has fallen, Babylon, the great city." Therefore, the adversaries will not rejoice long over our sorrow, as Christ also says in John 16: "Your sorrow shall turn to joy." For according to Revelation, the aforementioned fourteenth chapter, we see that this has happened before and still happens. If Revelation has some validity, then the other will, without doubt, follow.
But, oh, how do I ramble on so with my sermon in this time of our crying and sorrow? This is enough said about our rightful mourning, for we mourn justly that such a dear man, a proper bishop and shepherd of souls, has departed from us. But in this sorrow we should also rightly recognize God s grace and mercy to us and thank God that he has awakened for us through his Spirit this dear Dr. Martin Luther against the antichristian doctrines of the abominable, satanic pope and against the devil's doctrines only one hundred years after the death of the holy John Hus (who was killed for the sake of the truth in the year 1415), just as John Hus himself prophesied before his death about a future swan. Hus means "goose" in the Bohemian language. "You are now roasting a goose," (says John Hus), "but God will awaken a swan whom you will not burn or roast." And as they shouted much against him, which he could not answer, he supposedly said: "After one hundred years I will answer you." He has done that uprightly through our dear father, Dr. Luther, and has begun it precisely in the one-hundred-and-first year. Yes, we should thank God that he preserved this dear man for us and his churches in the violent disputes, in so many difficult conflicts, and that through him Christ has triumphed so often now for almost thirty years. To the Lord Christ be praise and honor in eternity. Amen.

But we should also rejoice with our dear father Luther that he left and departed from us to the Lord Christ in the highest apostolic and prophetic office in which he faithfully accomplished what he was commanded. For with Christ are the holy patriarchs, prophets, apostles, and many to whom he preached the Gospel, all the holy angels, Lazarus in the bosom of Abraham, that is, in the eternal joy of all believers. We will experience what this interim period until the Day of Judgment is like, as Paul says in Philippians 1: "I desire to depart and to be with Christ; and as Stephen also says in Acts: "Lord Jesus, receive my spirit"; and Jesus to the thief: "Today you will be with me in paradise."

For there is no doubt, just as the spirit of Christ was in the hands of the Father until the resurrection on Easter, since he said: "Father, into your hands I commend my spirit, etc.," so will our spirits be in the hands of Christ until our resurrection. For that is the meaning of the words of Lazarus: "But now he is comforted while you are tormented."

What kind of peace or comfort the believers have and what kind of anxiety or torment the unbelievers have in the meantime, until the day of judgment, we cannot say so precisely on the basis of Scripture. Scripture says that they are asleep, as Paul says in Thessalonians, "concerning those who are asleep." However, just as in natural sleep the healthy rest in a sweet sleep and are thereby refreshed and become stronger and healthier, while the sick or the sorrowing and especially those who are in the terror or fear of death sleep with difficulty, with horrible dreams, and restlessly so that sleep is not rest for them but a more frightful, more desolate unrest than being awake, in the same way there is a difference between the sleep of the believers and the godless. But about this we cannot speak further or infer other than what the words of Scripture say.

Our dear father Dr. Martin Luther has now attained what he often desired. And if he were to return to us again now, he would reprimand our mourning and faint-heartedness with the word of Christ from John 16: "If you loved me you would rejoice because I go to the Father, and you would not begrudge me this eternal rest and joy." Christ has conquered death for us. Why, then, are we afraid? The death of the body is for us a beginning of life eternal through Jesus Christ our Lord, who has become for us a noble, precious sacrifice.

I still remember that when our honorable, dear father, Dr. Martin Luther, saw several depart sweetly in the confession of Christ, he said: "May God grant me that I may also depart so sweetly in the bosom of Christ and that the body may not be tormented with lengthy pains of death. But may God s will be done."

Master Ambrosius Bernardus von Goterboch, my dear brother and a truly pious man who loved Christ, was here with us in Wittenberg at the university. For several days before his end he lay very weak and sick unto death, and yet God took from him the feeling of his sickness as if he were already in another life. He spoke with us how he wanted to come to us and be joyous with us. He did not know at all that he was so ill and had to die. He certainly did not see death. Therefore, he could not be afraid of death. Indeed, he was no longer in this life except when one spoke of Christ. Then he confessed freely from his heart the great grace and bliss that has been given to us by the heavenly Father in Christ, for he loved Christ and was in the habit of praying gladly and of calling on God the Father in Spirit and truth. If one then wanted to tell him soon thereafter (as one who had come to his senses) about his beloved wife, children, house, money, debt, etc., he was soon out of his senses again and as if in another world, (although he recognized us all and called us by name), spoke joyously, with laughter and charming jest, concerning other matters in such a manner that one, who was unaware of his delirium, might think that he was wholly well and had to lie in bed because of boredom, etc. But our dear Lord Jesus Christ took him out of this life to himself in this state of delirium and yet in the good confession of the Christian faith. Thus he was already dead to this world for several days before he died, for he knew nothing on this earth of which he needed to be concerned. Indeed, he was relieved of everything so that he also did not experience his sickness and was not concerned about his death. Indeed, he also did not see death. How, then, could he be afraid of sin and death? Thus we saw in him plainly the word of Christ from John 8 which every believer experiences: "If someone keeps my word, that person will never see death." For even if they do not all die so easily as this Ambrosius, but with great pain, as the Son of God himself died on the cross, yet when the dear hour comes, they see life and not death and all of them say: "Father, into your hands I commend my spirit." In this way our Lord Jesus Christ took our dearly beloved father, Dr. Martin, to himself with such a blessed parting from this vale of tears. To God be praise and thanks eternally.

During the illness of Master Ambrosius, when I saw that he also did not sleep, I asked two medical doctors that they prepare a strong drink to help him sleep. They responded that this would be dangerous and that they might be given blame if something went wrong. I said: "I will be responsible even if he were to die. Give it to him in God's name as a desperate act. Who knows, it might help." The doctors gave him such a drink, but not as strong as I desired, for they were somewhat concerned. Then he fell into a mighty sleep so that he slept almost two hours. However, when he awoke he felt his pain and complained about it and spoke intelligibly to his wife about all sorts of urgent matters. But soon thereafter, after about an hour-and-a-half, he was again in his happy condition, as before. He was no longer aware of this world until he gave up his spirit to Christ a few days later.

I have now gladly recounted this blessed and joyous story about Master Ambrosius, our dear brother, for two reasons. First of all, that I might stop you dear ones a bit from your howling and crying, which have now rightly overtaken us. God has made us sad. May his grace comfort us again. Secondly, so that this story may be of help to us in the matter concerning which we are now speaking.

For this Master Ambrosius was Dr. Martin s brother-in-law. Therefore, Dr. Martin visited him so much in his illness, and when he spoke with him about Christ, then Ambrosius also spoke about Christ according to the dear Gospel, as we have said. But when he wanted to speak to him about his wife, children, and goods, etc., Ambrosius knew nothing about such things but soon fantasized happily with unrelated words, as we have said before. He especially said to the Doctor with laughter and thanksgiving: "Sir Doctor, thank you for visiting me. I will visit you again some evening. At that time we will have a good supper together, and I will then speak with you about many joyous matters." Indeed, they may both be accomplishing this in the life eternal to which they have both traveled. In this life they were unable to meet in this way. After Dr. Martin left him, the Doctor said to me: "He is gone and does not recognize death. When we want to counsel him how he should put his things in order, he no longer knows anything about this world and this life. Rather, he is happy, laughs, and proposes other things in his joyous delirium. He even mocks us with such words, as if he wanted to say: åI no longer know what to set in order or attend to on earth. May God also give me soon such a peaceful and blessed hour of death. What more should I accomplish on earth?"

After Master Ambrosius was buried in the harsh winter of January, 1542, Dr. Martin went to the grave with me not long thereafter. Then he pointed to the grave with his hand and said: "He did not know that he was sick. He also did not know that he was dying and yet was not without a confession of Christ. Here he lies and still does not know that he is dead. Dear Lord Jesus, Christ, take me also in similar fashion out of this vale of tears to you, etc."

I often had to hear such things from my dear father, and when he noticed my annoyance, at times probably also from my words, he said to me: "Implore our dear Lord God that He may soon take me to Himself from here. I can do nothing more on earth. I am no longer of use to you. Help me with your prayer. Do not ask that I live longer." Now, everyone can, no doubt, imagine how I responded to such words of my dear father, our dearly beloved Doctor. All of this indicates how eagerly he desired, in his last days, to be rid of this miserable life and to be with Christ. Thereby he also sang his consummatum est and commended his spirit into the heavenly Father's hands.

There were also advance indications that our dear father, Dr. Martin, would wander into a better life, for throughout this whole year he often said to us that he desired to go to another place. He also traveled more in this year before his death than he had done in many years, namely to his homeland in Mansfeld, to the Bishop of Zeitz, to Merseburg, to Halle. These were an indication and prophecy that he would undertake this blessed journey into a better life. Therefore, it also happened that he departed and left this life while he was with the noble and honorable Counts of Mansfeld in the city of Eisleben, where he was born and baptized. This was as he had desired, except that he would have preferred to be with us at that time, with his wife and children. But God ordained it otherwise.

Dear friends, so that you might also have a short report about our dearly beloved father, Dr. Martin's, blessed parting, I will give it. When he noticed that his hour had come, he prayed thusly: O my heavenly Father, one God and Father of our Lord Jesus Christ, God of all comfort, I thank you that you have revealed to me your dear Son, Jesus Christ, in whom I believe, whom I have preached and confessed, whom I have loved and praised, whom the loathsome pope and all the godless revile, persecute, and blaspheme. I implore you, my Lord Jesus Christ, let my little soul be commended to you. O heavenly Father, although I must leave this body and be snatched away from this life, I am, nevertheless, certain that I will remain with you eternally and that no one can tear me out of your hands. And then he said three times: Into your hands I commend my spirit. You have redeemed me, you faithful God.

Also John 3:

For God so loved the world that he gave his only-begotten Son so that all who believe in him will not be lost but have eternal life.
Then he folded his hands and gave up his spirit to Christ in grand silence. Therefore we should also justly rejoice with him, as much as we are able to do so in our grief.

Here I must remember the holy Bishop, St. Martin, concerning whom history says that all heretics turned pale and faded at the mention of his name. Furthermore, there was a great crying and mourning on the part of all believing and true Christians at the death of St. Martin. Furthermore, a dispute and quarrel arose among several cities and territories about who should retain the body of St. Martin and where he should be buried. All of this happened in similar fashion with this holy apostle and prophet of Christ, our preacher and evangelist in the German territories, Dr. Martin. But about this I do not want to speak at length. God himself now holds him precious and beloved and sustains him in his bosom who in this life dearly loved us and the churches of Christ. May God requite it to our dearly beloved father in the life to come, where we all also hope to join him.

May God grant that the Spirit of God may also be spoken of doubly with regard to the descendants and in the churches planted by the dear father than was spoken of by the lofty, dear man, as the prophet Elisha petitioned from Elijah, who was taken from Elisha in a storm.

But if we fear or imagine that God has taken away the precious man because of our sin and ingratitude, then we should improve our life, petition God our heavenly Father through Christ that we remain in the blessed, pure teaching concerning faith and be protected through Christ from the rabble and tyrants and against all the portals of hell. Protect your poor Christendom, Lord Christ, that it may praise you eternally. Help us God our Savior and rescue us for the honor of your name and have mercy on our sins for the sake of your holy name. Preserve in your church faithful and good preachers. Give them power and strength through the Holy Spirit, as Psalm 68 says: åThe Lord gives the Word with large numbers of evangelists. "

The impudent, atrocious, great blasphemies of the adversaries and the obdurate priests and monks and, in addition, our ingratitude may now well be the cause of great misfortune and God's punishment in the world. But we should petition God the Father in the name of the Son, our Lord Jesus Christ, that for his name's sake he may accomplish, fulfill, and bring about the epitaph and prophecy that our dear father, Dr. Martin, himself made to him:

Pestis eram vivus, moriens tua mors ero Papa.

That is in German: "Pope, pope, when I lived I was your pestilence. When I die I will be your
bitter death." God be praised eternally through Jesus Christ our Lord. Amen.
Let us pray, etc.

Luthers store kommentar til Galaterbrevet

Martin Luther:
Den store Galaterbrevkommentaren. (Utdrag.)


Dette er trolig en av de viktigste bøkene av Luther i reformasjonsarbeidet. Den "inneholder Luthers reformatoriske hovedtanker", skriver Credo forlags Luther-utvalg i den danske utgaven i 1981. -


Derfor er det stor grunn til å ta den fram i hver generasjon. Dessverre blir dette bare en smakebit, men den danske utgaven anbefales. Hele den svenske utgaven finnes på nettet: http://www.logosmappen.et/uppbyggelse/luther/sgal/index.html. Her er noen utdrag av kap. 1 og kap. 2.

Ved NDH. Luthers forelesninger fra høsten 1531.
(Vesentlig etter en dansk oversettelse av Walchs utgave. Nummer og overskrift til avsnittene er etter den danske oversettelsen.)

Luthers korte fortale.

Jeg har nå igjen i Herrens navn begynt å lese og utlegge Paulus’ brev til Galaterne. Det gjør jeg ikke for å bringe fram noe nytt og ukjent, ettersom ved Guds nåde alle Paulus’ skrifter er vel kjent for dere og alminnelig. Men jeg gjør det for å, som jeg alltid pleier å minne om, for den aller største fare er oss nær, nemlig at djevelen igjen vil ta troens rene lære fra oss, og på nytt forblinde og plage oss med læren om gjerninger og påfunn av mennesker.

Derfor er det nyttig og nødvendig at denne lære om troen alltid blir lest og hørt offentlig. Om vi stadig leser og lærer den, vil likevel djevelen, vår fiende, gå omkring og søke hver den han kan oppsluke. 1. Pet. 5, 8. han er ikke ennå død.

Vårt kjød lever også, og på alle kanter er det alle slags anfektelser som trykker oss. Derfor kan vi aldri nok, og aldri for mye, drive på med denne lære og innprente den i folket.

For dersom denne lære går til grunne og ligger under, så går også sannhetens erkjennelse til grunne. Men når den stadig er framme, står det også vel til med alle andre ting, enten det er religion, gudstjeneste, Guds ære og hvordan man skal forstå alle ting. For at vi nå ikke skal gå helt ledige og ikke gjøre noe, vil vi straks begynne der vi sluttet. I Siraks bok 18, 7 står det skrevet: ”Den som tror seg ferdig med dem (Herrens underverk), står bare ved begynnelsen; om han stanser opp, vet han ikke hvor han skal ta fatt.” (Eldre oversettelse: da står han rådløs).

Luthers store fortale til Galaterbrevet.

Jeg synes det er underlig og har vanskelig for å tro at jeg har skrevet så mye om dette brevet, da jeg foreleste ved skolen i Wittenberg.Og likevel finner jeg atalt sammen har vært i tankene mine, slik noen har samlet og skrevet det opp i denne boken. Og jeg må bekjenne at jeg offentlig har talt alt dette i forelesningene, og kanskje ennå mer.

For i mitt hjerte hersker alene denne ene artikkel, nemlig troen på min kjære Herre Kristus, som alene er begynnelse, midtpunkt og ende på alle mine åndelige og gudelige tanker, som jeg har natt og dag. Og selv om jeg har brukt svært mange ord om dette, føler jeg likevel at jeg neppe har klart å gi mer enn en antydning om denne umåtelige, ubegripelige og uendelige visdom. Jeg har bare maktet å bringe noen små stykker av denne kostelige gullgrube fram i lyset.

Derfor skammer jeg meg også noe ved at denne utleggelsen av skriftet til den store og herlige apostel som er utvalgt av Gud. For mine ord om dette er altfor ringe og for lite. For jeg kan ikke framheve disse store saker nok, og ikke peke på det så fullkomment og klart med hellig alvor og iver som ham, apostelen. Jeg kan ikke vise hvor alvorlig han har ment det og slik det lå ham på hjerte.

Det som likevel i dette tilfelle tvinger og driver meg til å sette skammen til side og liksom bli trassig og modig, er den uendelige og uutsigelig store uro og gru det har vært. Det har ført til jammer og hjertekval blant de kristne.

Slik er det ennå når det gjelder artikkelen om hvorledes og hvordan vi skal bli rettferdige for Gud og tatt til nåde av ham. Denne artikkelen er den eneste, faste klippe og grunnvollen som består evig for all vår frelse og salighet.

Denne artikkelen er at vi ikke ved oss selv og enda mindre ved våre egne gjerninger og arbeid blir frelst. Men vi er forløst fra synd, død og djevel og ført inn i det evige liv ved hjelp av en fremmed,nemlig ved Jesus Kristus, Guds enbårne Sønn.

Denne klippe angrep Satan allerede i Paradis. Da overtalte han våre første foreldre å la troen på Gud fare. Ved sin egen visdom og kraft skulle de bli som Gud. Men det var han som i begynnelsen hadde gitt dem livet og løfte om å holde dem oppe.




Kommentar

Hovedsaken som dette brevet handler om.

Den rettferdighet som gjelder for Gud.

1. Tre slags rettferdighet.

Framfor alle ting må vi vite hva det er Paulus skriver om i dette brevet.


Kap. 1.
V. 1.

1. Hva grunnen var til at Paulus skrev brevet.

Siden vi nå redegjort for emnet i dette brevet til galaterne og vist til hovedtanken, vil vi også, før vi går over til selve fortolkningen, si noen ord om hva som gav Paulus anledning til å skrive brevet. Selv hadde han plantet den rene lære om evangeliet og troens rettferdighet hos galaterne. Men kort etter at han forlot dem, hadde falske lærere kommet inn, og de rykte opp alt det han plantet og gitt en rett undervisning om.

2. Djevelens fiendskap mot evangeliet

For djevelen kan ikke la være å angripe denne lære med vold og list. Han unner seg ingen ro; så lenge han ser en gnist være igjen av den. Derfor lir også vi av verden, djevelen og hans apostler alt ondt fra høyre og venstre av denne ene grunn, at vi forkynner evangeliet rent.

3. Evangeliet må refse og fordømme verden.
Evangeliet er en lære som forkynner noe som er langt høyere enn denne verdens visdom, rettferdighet og religion. Alt dette lar den beholde sin rang og stå for det det er, og anbefaler å bruke det som Guds skaperverk. Men verden setter dette foran skaperen og vil til og med avskaffe synden, fri oss fra døden og gjøre seg fortjent til evig liv. Dette fordømmer evangeliet.

4. Verdens fiendskap mot evangeliet.
Verden på sin side kan ikke finne seg i at det felles dom over det den setter aller høyest.

Derfor retter den det klagemål mot evangeliet at det er vranglære som undergraver samfunn, fyrstemakt, kongedømmer og avskaffer lovene, forkvakler moralen og gir alle lov til å gjøre hva han vil uten å bli straffet. Derfor er det i rett raseri og tilsynelatende i lydighet mot Gud at verden forfølger denne lære og forakter dem som forkynner evangeliet og holder med den som den verste pest og plage som tenkes kan på jorden.

5. Djevelens kamp mot evangeliet.
Dertil kommer at denne lære også avvæpner djevelen, legge hans rike øde, tar fra ham loven, synden og døden. Dette er de tyrannene han bruker for å legge menneskene under seg. Til slutt føres hans fanger ut av mørkets rike og over i lysets og frihetens verden. Kan en vente at djevelen bare skal finne seg i det?

Må en ikke regne med at løgnens far ville bruke alle sine krefter og kunster for å tåkelegge, forvrenge og helt utrydde denne forkynnelse av frelsen og det evige liv? Paulus klager jo også både her og i alle andre brev over at Satan alt på hans tid gikk seg selv en høy gang gjennom sine apostler.

6. Vranglærerne gjør evangeliet større skade enn tyranner.
På samme måte er det med oss i dag. Vi klager og sørger over at Satan har lykkes med å skade vårt evangelium verre gjennom sine nye tjenere, fanatikerne, enn han har klart ved alle de tyranner, konger og biskoper som har forfulgt oss og fortsetter med det.

Og hadde vi ikke her i Wittenberg vært så påpasselige og våkne og lagt så stort arbeid i å plante og forkynne læren om troen, ville heller ikke vi holdt sammen så lenge. Det ville ha oppstått partier iblant oss for lenge siden. Men fordi vi var faste som fjell i denne forkynnelse og stadig understreket den, bevarer DEN oss i fullstendig enhet og fred.

Andre derimot som enten overser den eller forkynner det de selv tror er bedre, faller de ned i ulike feiloppfatninger og deler seg i stadig flere grupper, og dem fins det ingen ende på. De går til grunne på den måten.

Denne pekepinn på grunnen til at verden og djevelen er fiender av evangeliet, har vi bare gitt her i forbifarten. Men evangeliet er et ord fylt av liv og frelse.

7. De falske apostlers skinn.
Jeg har tidligere sagt at Paulus i dette brevet fant en anledning til å behandle den kristne rettferdighet, fordi falske lærere på kort tid hadde ødelagt det med mye strev og i lang tid hadde bygget opp hos galaterne.

Disse falske lærere og løgnapostler var folk som stammet fra fariseismen og omskjærelsen. Og de hadde stor autoritet. Ute blant folk skrøt de av at jødenes hellige og utvalgte slekt. De var israelitter og etterkommere av Abraham. Og de hadde løftene og fedrene på sin side, og også Kristi tjenere og apostlenes disipler. Og de hadde kjent dem personlig og sett deres under med egne øyne.

Kanskje gjorde de under selv også. Det bekrefter Jesus i Matteus 7 at også ugudelige folk kan gjøre tegn. Når den slags storkarer kommer til et land eller område, blir de straks beundret. Til og med de som er velutdannet og temmelig faste i troen blir imponert.

8. De falske apostler gjør Paulus' autoritet til intet.
Med kunstene sine har de klart å snu galaterne helt rundt: "Paulus, hvem er det? Er ikke han den som sist av alle ble omvendt til Kristus? Vi er elever og omgangsvenner av apostlene, vi har sett Kristus gjøre mirakler og hørt ham forkynne. Denne Paulus er en nykommer og står langt under oss.

At Gud skulle la oss ta feil, vi som tilhører det hellige folk, er Kristi tjenere og har fått Den Hellige Ånd, det er utenkelig. I tillegg er vi mange, mens Paulus bare er en. Han har ikke kjent apostlene og har ikke sett Kristus. Ja, han har til og med forfulgt Kristi kirke. Tror dere kanskje at Gud har latt så mange menigheter fare vill bare av hensyn til Paulus?"

9. Hvorledes paven smykker sin vranglære med kirken.
På samme måte er det med paven i dag. Når han ikke har så mye som et skriftsted å forsvare seg med, bruker han ustoppelig denne ene argumentet mot oss: "Kirken, kirken! Tror du virkelig at Gud er så ubarmhjertig at han ville finne på å forkaste hele sin kirke bare for en håndfull lutherske vranglæreres skyld? Tror du virkelig at han gjennom så mange hundre år skulle ha latt sin kirke sveve i villfarelse?"

Av all kraft hamrer han på at kirken ikke kan gå til grunne eller rives ned. Det er et argument som gjør inntrykk på svært mange. Med slike og lignende ord var det altså løgnapostlene gjorde inntrykk på galaterne, og det i den grad at Paulus mistet sin autoritet blant dem, og hans forkynnelse ble sett på med mistanke.

10. Hvorledes Paulus roser sitt kall.

Mot dette tomme skrytet og forfengeligheten til løgnerne setter Paulus sin egen autoritet som apostel. Det gjør han på en stødig måte og med stor parrhesia (frimodighet), og uten å vike en hårsbredd forsvarer han sitt kall og sin tjeneste.

Han slår fast slik han ikke gjør noen andre steder, at han ikke er villig til å gi etter for noen, ikke en gang for apostlene, og slett ikke for deres disipler. Og for å få tørket vekk fariseerhovmotet og den overlegne minen hos dem, viser han til en historie fra Antiokia der han satte seg opp mot selveste Peter. Han bryr seg ikke om faren for skandale heller, men sier rett ut i teksten at han dristet seg til å anklage og refse Peter, apostelfyrste, han som hadde sett Kristus og vært fortrolig med ham. Jeg er apostel, sier han, og ikke ser på hva andre er. Ja, han viker ikke en gang tilbake for å refse ham som står som selve søylen blant de andre apostlene.

11. Summen av de to første kapitlene.

For å gjøre en lang historie kort: i de to første kapitlene gjør han så godt som ingen ting annet enn å tale om at kallet, tjenesten og evangeliet han sikke er menneskeverk, og at han ikke har mottatt det fra noe menneske, men gjennom en åpenbaring av Jesus Kristus. Og ikke nok med det. Om det så var en engel fra himmelen som forkynte et annet evangelium enn det han hadde forkynt, skulle han være bannlyst (forbannet).

Om kallet.

12. Alle som vil preke eller være sjelesørgere bør være sikker på sitt kall.

---

Gal. kap. 2 vers 16.
- "Men da vi innså at et menneske ikke blir rettferdiggjort av lovgjerninger men ved tro på Kristus Jesus, da trodde også vi på Kristus Jesus,for å bli rettferdiggjort ved tro og ikke ved lovgjerninger. For ikke noe menneske blir rettferdiggjort av lovgjerninger."


160. Hva betyr lovgjerninger?
Ordene lovens gjerninger skal vi forstå i videste forstand og betones kraftig. Det sier jeg på grunn av de sikre og unyttige sofister og munker som har fordreid slike ord hos Paulus. Ja, de har gjort det med hele Paulus, med tåpelige og ugudelige forklaringer som de ikke en gang forstår selv.

"Lovgjerninger" skal vi ganske enkelt forstå som det motsatte av nåden. Det som ikke er nåde, er lov. Og det enten det er en borgerlig lov, seremoniallov eller de ti bud. Derfor, selv om du også har gjort lovens gjerninger som stemmer med dette budet: "Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte osv.", så blir du likevel ikke rettferdig for Gud. For et menneske blir ikke rettferdig ved lovgjerninger. Det skal vi tale mer om senere.

161.
"Lovgjerning" betyr altså for Paulus hele lovens gjerning. Vi kan derfor ikke skjelne mellom de ti bud og seremoniallovene. Men hvis vi ikke bli rettferdige ved de ti bud, da gjør omskjærelsen, som er oppfyllelsen av seremonialloven, det enda mindre.

162. Hvorledes Paulus setter troens rettferdighet opp mot lovgjerninger.
Når Paulus derfor, som han ofte gjør, sier: "Av loven" eller "av lovgjerninger" blir intet menneske rettferdig, som betyr det samme hos Paulus, taler han ganske enkelt om hele loven og setter troens rettferdighet i motsetning til hele lovens rettferdighet.

Lovens rettferdighet får vi ved å holde loven enten ved guddommelig eller menneskelig kraft. På grunn av den, sier han, blir menneske ikke rettferdig for Gud. Men troens rettferdighet tilregner Gud gratis av nåde for Kristi skyld. Derfor har Paulus uttrykkelig og kraftig sagt "av lovgjerninger". For vel er det ingen tvil om at loven er hellig, rettferdig og god, og da er også lovens gjerninger hellige, rettferdige og gode. Men likevel blir ikke mennesket rettferdig for Gud ved dem.

163. Sammenligning mellom lovgjerninger og seremoniene hos jødene.
Hieronymus og de andres mening må vi derfor avvise. De fantaserer om at Paulus her taler om seremoniallovens gjerninger, og ikke de ti bud. Likevel må jeg innrømme at også seremonialloven var god og hellig.


Omskjærelsen og de andre lovene om gudstjenesten og templet var nok rettferdige og hellige. For de var også innsatt av Gud. Her sier imidlertid noen fortolkere: Etter Kristus har loven om seremonier vært skadelige og bringer død. Men dette har de bare funnet på selv. (…)

164. Ingen lovgjerning kan gjøre oss salige.
Paulus taler her om hele loven, og at lovgjerninger ikke kan gjøre oss rettferdige, selv om loven var god. Og han kaller det ikke lovens synd eller kjødets synd, men lovgjerninger. Det er gjerninger man gjør etter loven. Derfor skal man ikke slå i hjel, ikke drive hor osv. Men ingen blir rettferdig ved å holde budene.

165. Om noen kan gjøre lovens gjerninger før han er rettferdig.
Men nå kan vel slike lovens gjerninger skje før man er blitt rettferdig eller senere. Også blant hedningene er det mange gode, tapre og fromme menn som har holdt loven og gjort gode gjerninger. (…) Nå er egentlig sannhet og utholdenhet vakre og ærbare dyder og gode gjerninger som også loven lærer. Likevel blir ingen rettferdig ved dem.

166. Om lovgjerninger som skjer av de troende etter rettferdiggjørelsen.
Altså gjør også Peter, Paulus og alle kristne lovens gjerninger, når de ved troen er blitt rettferdige. Men likevel er de ikke rettferdige på grunn av disse gjerningene. Paulus sier i 1. Kor. 4, 4: ”For selv om jeg ikke vet noe ved meg selv, er jeg ikke dermed rettferdiggjort.”
Han mener at intet menneske kan laste ham for noe, uten at det gjør ham rettferdig. Derfor er det åpenbart at Paulus taler om hele loven og alle dens gjerninger, og ikke om de synder som skjer mot loven.
(----)

Hvordan man bør lære rett.

176. Den rette kristelige lære og egenart, at mennesket først erkjenner loven, at han er en synder, og at det er umulig for ham å gjøre en eneste god gjerning. For loven sier: Du er et ondt tre, derfor er også alt det du tenker, taler og gjør mot Gud.

Derfor kan du heller ikke fortjene noen nåde med dine gjerninger. Men drister du deg likevel til å gjøre det, gjør du bare ondt verre. For ettersom du er som et ondt tre, så kan du jo ikke bære annet enn onde frukter, dvs å gjøre synd. For alt det som ikke er av tro, er synd. Rom. 14, 23.

Derfor er det igrunnen ikke noe annet enn at man vil sone Gud med sine synder. Og det er ikke noe annet enn å legge synd til synd, spotte vår Gud og trosse og gjøre hans vrede større.

177. Men når mennesket slik blir undervist ved loven, blir det forskrekket og ydmyket. Da erkjenner han rett hvor stor hans synd er og merker visselig ikke det minste av guddommelig kjærlighet hos seg. Han lar Gud ha rett i sitt ord, når han sier i Rom. 3, 4 og 23: Hvert menneske er en løgner; alle har syndet. Jfr. Salme 116, 11. Da bekjenner han at han er skyldig til den evige fordømmelse.

Derfor er første del og begynnelsen på den kristne lære, læren om boten, og at menneske må lære å kjenne seg selv rett.

176. Den andre del er dette: Vi du bli salig og frelst, kan du ikke oppnå det ved gjerninger. Herren Gud har sendt sin enbårne sønn til verden, for at vi skal leve ved ham. 1.Joh. 4, 9.

Han er korsfestet og død for deg, og han bar (Luther: ofret) dine synder på sitt legeme opp på treet. 1. Pet. 2, 24.

Her er det ikke tale om at du kan forberede deg til nåden ved dine egne gjerninger. Her er bare vrede, synd og død. Loven gjør derfor ikke noe annet enn at den åpenbarer synden, forskrekker og ydmyker deg. Og på den måten forbereder den oss til rettferdighet og driver oss til Kristus.

For Herren Gud har åpenbart for oss i sitt ord at han vil være vår nådige Far som uten vår fortjeneste vil fritt og for ingen ting, av bare nåde og barmhjertighet forlate oss våre synder og gi oss evig rettferdighet og evig liv. Det gjør han bare for Kristi skyld, og vi kan ikke gjøre oss fortjent til noe.

For han er en slik Gud som gir alle sine gaver til alle av nåde for ingen ting. Og dette er hans guddommelige majestets og herlighets aller høyeste pris og ære. Men denne hans guddommelige majestet og herlighet kan han ikke gi til de som stoler på gjerninger og er hyklere. De vil ikke ta imot denne nåde og det evige liv av ham helt for ingen ting. Derfor vil de røve fra ham hans majestets pris og herlighet.

For å forsvare sin ære og herlighet, må Gud først sende sin lov, som skal slå dem i stykker, som man knuser harde klipper.


186. Den sanne lære om tro, kjærlighet og rettferdighet.

Men vi setter troen i stedet for kjærligheten [den inngytte rettferdighet] som de [katolikkene] taler om. Og de sier at troen er det første utkast, mens kjærligheten er det fullkomne bilde. Men vi sier at troen griper Kristus, som gir den rette farge og pryd. Troen er derfor ikke en død og unyttig ting som ligger skjult i en synders hjerte, liksom en tom og unyttig avn, eller som en død flue om vinteren til kjærligheten kommer og vekker den opp og gjør den levende.

Men dersom det er en rett og sann tro, er det en tillit og sterk trøst som griper Kristus, slik at Kristus er det eneste den har. Ja, ikke bare det at troen er rettet på Kristus, men også at den i seg selv inneslutter Kristus i seg.

187.
Troen er derfor en slik erkjennelse at selv om den er mørk og ser intet selv, er den likevel viss på at den i et slikt mørke likevel griper og har Kristus. Det er slik som vår Herre Gud satt midt i mørke på fjellet Sinai og i templet. Derfor er vår rettferdighet, at vi aktes rettferdige for Gud. Det er ikke kjærligheten som gir troen glans og anseelse, men troen selv. Den er den skjulte erkjennelse i hjertet, dvs. tilliten til noe den ikke ser, dvs Kristus.

188.
Men grunnen til at troen gjør oss rettferdige er at den griper og har hos seg den edle og kostelige skatt, Kristus. Men vi kan ikke forstå hvorledes han er nær oss. For som jeg har sagt, er det en mørk, skjult, høy, hemmelig og ubegripelig kunnskap. Derfor, der det er en slik sann hjertets tillit og fortrøstning, der er sannelig også Kristus til stede i den dunkle tåke og tro. Dette er det vrette rettferdighet (formalis justitia). Den gjør at mennesket blir antatt og ansett for å være rettferdig for Gud. Og det skjer ikke for kjærlighetens skyld, som noen sier. Noen sier at kjærligheten (vår) skaper troen og gir den skikkelse og anseelse.

Vi sier derimot at det er Kristus som gir troen dette. Ja, han gir ikke bare skikkelse og farge, men rettferdighetens vesen. Av dette følger at de kristnes rettferdighet er Kristus selv, som ved troen bor i hjertet. Og for hans rettferdighets skyld akter og anser Gud oss for rettferdige og gir oss det evige liv.

Her er sannelig ingen lovgjerning og ingen kjærlighet, men en helt annen rettferdighet og et helt nytt vesen som er langt høyere enn loven. For Kristus og troen er ingen lov eller lovgjerning. Men dette som de andre (katolikkene) verken har forstått eller skrevet noe om, vil vi tale mer om senere. Men nå er det nok om det som jeg kort har antydet, slik Paulus ikke bare taler om seremoniene, men om hele loven når han sier: Intet menneske blir rettferdiggjort ved lovgjerninger.

190.
Men om gjerningene har de sagt at når de skjer ved nåden, er de så verdige, gode og verdifulle for Gud, at han er skyldig og pliktig til å belønne dem med evig liv. Og Gud antar en slik gjerning som fortjeneste til den evige liv for kjærlighetens skyld, den som Gud har inngytt i vår vilje ved sin nåde.

For slik pleier de å tale om dette: Vår Gud antar en god gjerning til det evige liv og tilregner ham en ond gjerning til evig straff og fordømmelse. For de har kanskje en gang hørt i en drøm hvordan vi skulle bli antatt hos Gud og tekke ham, og mener at det skjer på grunn av gode gjerninger. Men alt slikt er villfarelse og bespottelse av Kristus. Ikke alle taler om det. Men noen sier at vi kan elske Gud over alle ting av våre egne naturlige krefter.

Summen av den rette kristne lære.

191. Hvordan et menneske har sann bot.

Mot disse løse og forfengelige tåper lærer vi slik som vi kort har antydet om troen og hva et rett kristelig vesen er: Mennesket må først og framfor alle ting lære å kjenne seg selv ved loven, og forstå hva han er, kan og makter, slik at han lære å synge rett denne sangen med profeten: Alle har syndet og fattes Guds ære (Rom. 3, 23). Og denne: Der er ingen rettferdig, enn ikke en (Salme 14, 1.3 og Rom. 3, 10f). Og i Salme 51, 6: Mot deg alene har jeg syndet.

Men vi lærer og henviser ikke folk til deres egne gjerninger for at de ved dem skal eller kan berede seg til nåden og få yndest av Gud. Men vi sier at de meget mer fortjener Guds vrede og unåde og heller ikke kan gjøre noe. Men når mennesket først ved loven er blitt så ydmyket og brakt til erkjennelse av seg selv, da er han botferdig på rett måte.

192. Det botferdige hjertes tilstand.

Den rette bot skal og må begynne med frykt for Guds dom. Og da ser mennesket at han er en så stor synder at han ikke ved egne krefter, arbeid og gjerninger kan bli fri synden. Da forstår han først rett det Paulus sikter til og mener i Rom. 7, 23 og 6, 21: Mennesket er en synder, fanget og solgt under synden, sml. Kap. 11, 32 og 3, 19.

Da erkjenner han også at læren om å fortjene frelse og nåde, bare er unyttig snakk og at hele pavedømmet er bedrag. Da begynner han å sukke og klage: Å, Herre Gud, hvem kan nå hjelpe meg? For når mennesket blir så forferdet ved loven, må han ganske fortvile på egne krefter. Han ser seg om og sukker og lengter etter å få hjelp.

193. Evangeliets trøst.


Så kommer da evangeliet med ord om frelse i rett tid, Mat. 9, 2: Vær frimodig, sønn, dine synder er deg forlatt. Tro på Jesus Kristus som er korsfestet for dine synder. Og om du føler synden, så skal du vite at den er tatt bort fra deg og lagt på Kristus. Ved hans sår har du fått legedom. Jes. 53, 4-5 og 1. Pet. 2, 24.


(Mer senere.)